Mitt utgangspunkt er at kirkeasylet ikke bør fjernes nå. Det er fordi jeg ser problematiske sider ved den norske behandlingen av enkeltskjebnene som kommer til Norge for å søke trygghet – fordi systemet ikke fungerer. Som humanist anser jeg at vi som samfunn har ansvar for våre medmennesker, også der hvor rettstaten feiler.
Vi vet at UDI og UNE manglende kunnskaper om blant annet kristendom, islam og det å leve som LGBTIQA+-person. Det har blitt bevist gjennom mangfoldige nyhetssaker, nå sist når UDI ikke visste at kristendommen anser 25. desember for å være Jesus fødselsdag. Vi har også sett saker fra England hvor ateister har blitt nektet asyl på grunn av manglende kjennskap til Platon og Aristoteles.
Verre er det at Norge sender mennesker tilbake til land som er langt fra trygge. Selv uten tilleggsbelastningen av å være ung og uten familie, LGBTIQA+-person, eller konvertitt. Retur av mennesker til internflukt og til land som Eritrea eller Afghanistan hårreisende.
Ut i fra et likebehandlingsperspektiv og et juridisk perspektiv er det soleklart at kirkeasylordningen er uheldig. Det er dypt problematisk om det skal være lommer i det norske samfunnet hvor norsk lov ikke skal gjelde. At ordningen ikke er knyttet til hellighet eller det hellige rom, men til en respekt for kirken forsterker det problematiske. Nå er det mulig å søke tilflukt i bygningene til forskjellige kristne trossamfunn og retninger, men ikke hos «oss andre».
Frem til vi kan se at Norge behandler mennesker med beskyttelsesbehov på en god måte må kirkeasylet bestå. Til vi ikke lenger sender mennesker tilbake til utrygge områder, og til vi er sikre på at UNE og UDI forstår problematikken som konvertitter og LGBTIQA+-personer står ovenfor. Derfor er kirkeasylordningen nødvendig som en sikkerhetsventil, dessverre.
Publisert i Vårt Land 28. mars 2018.