Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?

«Det internasjonale gjennombruddet i Norge er nå – i 2017 – definitivt over», skriver Terje Tvedt i innledningen til sin seneste bok Det internasjonale gjennombruddet, hvor han beskriver og analyserer det som skjedde med Norge fra 1960-tallet til i dag. Samfunnsforskeren og historikeren Terje Tvedt gjør det klart at han er den første til å foreta en slik analyse. Perspektivet er stort. For «Norges utvikling og skjebne er en del av verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Målet hans er «på bakgrunn av undersøkelser av et enormt svært empirisk materiale å identifisere utviklingen av og karakteren til samtidens dominerende myter da Norge møtte verden og verden kom til Norge». For å kunne avsløre samtidens myter må forskningen «søke uavhengighet, være kritisk og til og med nedbrytende før den kan være samfunnsbyggende». For forskningen skal «avkle politikken dens skinn av naturlighet og tydeliggjøre hvordan den var festet til en bestemt bakgrunn og kontekst».

Modig. Det er et modig innsteg. Og Tvedt er belest og original i sin tilnærming. Han har rett i at det lett utvikler seg myter i den offentlige samtalen og i de politiske prosessene. Mytene kan skjule eliters makt og deres egne interesser. Men at myteknuseren Tvedt skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, står også som en myte. Myten er spunnet av Tvedt selv, rundt hans selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter. Tvedt er selvsagt bundet av sine egne forestillingsmønstre om «verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Det bestemmer utvalget av dokumentasjon og hvilken vinkling han gir denne dokumentasjonen.

Mangler innsikt. Tre tilsynelatende små detaljer forteller noe om at Tvedt mangler avgjørende innsikt i prosesser han tegner og analyserer. For det første: Tvedt tillegger Den norske kirke en viktig rolle som døråpner for islam i Norge. Men har Tvedt skjønt hva som foregår? Hva «lekker» han om eget ståsted når han i en fotnote påpeker at biskop Gunnar Stålsett ved det første offisielle besøket i moskeen på Grønland, ikke dro dit «for å holde en preken om Jesus, om tradisjonelle religiøse verdier i Norge eller om ytringsfrihet», men heller kom på besøk for å «gjøre ære på lederen av moskeen». Hvilke forestillinger har Tvedt om sensitive førstemøter mellom religiøse ledere som er svært klar over sine forskjeller?