«Hit, men ikke lengre», skriver Usman Rana i Vårt Land 15. januar. Teksten hadde fungert bedre om de ikke hvilte på en ide om at det er den moderne ungdomskulturen og promiskuiteten som legger grunnlaget for #metoo-sakene vi ser i dag. Løsningen på problemet er bedre seksualitetsundervisning, ikke mer moralisme.
Det er særlig ungdomskulturen som Rana fremstiller som et problem. Det er den han mener er særlig viktig for å forstå hvordan menn kan få «en så sviktende moral og dømmekraft i møte med kvinner». Her faller jeg litt av lasset – det er ingenting som tyder på at den oppførselen vi nå ser er noe nytt. Det som er nytt er at det er skapt et rom for å snakke om denne ukulturen i bedrifter, organisasjoner, og partier.
Pornografien er forsåvidt relativt ny, men maktmenneskers og menns utnytting av kvinner og personer lenger ned på rangstigen var vanlig lenge før pornografien ble tilgjengelig via et tastetrykk. Det er heller ikke slik at det er noen grunn til å tro at den ««tinderske» promiskuiteten» har medført noen nevneverdig oppgang i seksuell trakassering i hverdagslivet til landets kvinner og ungdommer.
Vi må allikevel klare å finne noen svar på hvorfor vi har kommet dit vi har kommet. Det er nok mer historisk korrekt å se på de patriarkalske maktstrukturene og hierarkene som nettopp har formet relasjonene mellom kjønnene frem til i dag, og som i stor grad fortsatt former disse relasjonene. Den skamkulturen som har fulgt med på kjøpet har vanskeliggjort det å snakke om seksualitet, om seksuelle overgrep, og om seksuell trakassering. Moralismen har styrket overgriperne.
Det vi trenger for å få en slutt på det meste av denne ukulturen bygger på særlig to elementer. Først og fremst er det nødvendig at bedrifter, organisasjoner og partier slutter å beskytte ledere, tillitsvalgte og andre med lang fartstid som utnytter yngre medlemmer, trakasserer, særlig, kvinnelige medlemmer, og som misbruker den tilliten og makten de har.
Det andre viktige som vi må gjøre er å sørge for at vi har en god, helhetlig, og gjennomgående seksualitetsundervisning i skolen. En seksualitetsundervisning med et godt og tydelig fokus på grenser, identitet, og integritet, i tillegg til å få med all den kunnskapen elevene og den oppvoksende generasjonen trenger for å leve gode liv med sin seksualitet.
Seksualitetsundervisningen må bygge på gode holdninger om respekt for oss selv, for andre, og for egne og andres grenser. Disse grensene er individuelle – det som er greit for noen er ikke greit for andre, og motsatt. Her er det lite som er svart og hvitt, det er derimot mange gråtoner og mange farger i alle nyanser. For å oppnå dette fokuset hos ungdommer kreves det at alle lærer å trekke opp egne grenser, og bli trygg på at de selv eier fasiten på hvor deres grenser skal gå. De må blir tillært gode kommunikasjonsvaner, også når det kommer til å snakke med potensielle romantiske partnere om hva de liker, hva de ikke liker, hva de vil være med på, og hva de ikke vil være med på.
Det er også viktig å lære dem å ta i mot denne typen beskjeder på en god måte, slik at ytringen blir møtt med respekt. Det er dette som vil forhindre fremtidige trakasseringssaker.
Moralisme er ikke nøkkelen for å forhindre flere #metoo-saker i fremtiden – å fjerne sanksjonsfriheten for maktmennesker, og å sikre ungdommene god seksualitetsundervisning og trygghet på egne grenser vil gjøre det.
Trykket i Vårt Land 18.01.2018