I GRESK MYTOLOGI er det fergemannen Kharon som gir innpass til dødsriket. Eutanasi kan slik betegnes som et forsøk på å kvittere vekk denne skikkelsen. I selvråderettens og frihetens navn må det være opp til den enkelte – ikke fergetidene – når han eller hun vil krysse elven.
Eller som advokat Tallag Andersen spør: «Er det menneskeverdig å få sitt liv forlenget mot ens vilje?» (Agderposten, 5. januar). «Svaret gir seg selv», fortsetter han. Svaret er nei. Ingen skal tvinges til å «forlenge» livet.
Men så slår han seg selv på munnen: «Det må settes klare grenser». Ja vel? Skulle det ikke være opp til den enkeltes «vilje»?
Dobbelt bokholderi
Andersen er slik symptomatisk for hvordan en del eutanasitilhengere driver dobbelt bokholderi: Ivrige til å påkalle den private autonomien når det er opportunt; men like raske til å avvise den når den som vil krysse over er en 18-åring med kjærlighetssorg. Da må selvbestemmelsesretten reguleres. Vi kan ikke ha det slik at folk krysser over til den andre siden bare fordi de føler for det. Noen må passe på.
Så lot han seg altså ikke kvittere vekk likevel – fergemannen. Han ser bare litt annerledes ut. Der Kharon fremstilles med et par stirrende øyne, dukker gjenferdet hans opp i form av en statlig sertifisert kontrollør med stetoskop rundt halsen, som påser at myndighetenes kriterier for innvilgelse av dødssprøyte er oppfylt.
Nede ved elvebredden oppretter han sitt kontor og spør om den reisende kan godtgjøre at hun er i «terminalfasen» og likevel skal dø innen 6 måneder (Oregon-modellen), at hun befinner seg i et smertehelvete («unbearable suffering»), at hun ikke har noen som helst utsikter til forbedring, at hun har et «veloverveid ønske», og så videre. Og til sist: Er hun «beslutningskompetent»?
Autoritær og diskriminerende
Dette er dødshjelpens autoritære og paternalistiske implikasjon. Den foregir å gjøre den døende til herre over liv og død – men reserverer i praksis vetoretten til politikken (som utformer kriteriene) og legevitenskapen (som ratifiserer). Så mye for den private autonomien, som mest blir for et avsluttende sandpåstrøingsorgan å regne.
Lars Johan Materstvedt, professor i filosofi ved NTNU, har derfor hevdet at «den liberale argumentasjonen for legalisering av eutanasi i virkeligheten er autoritær og grovt diskriminerende.» (Vårt Land, 23.03.17). Den deler de syke og døende inn i «kvalifiserte» og «ikke-kvalifiserte», og reserverer «tilbudet» om en dødelig injeksjon til de førstnevnte.
En iboende liberal selvmotsigelse som talsperson i Grønn ungdom, Hulda Holtvedt ikke gjorde noen forsøk på å underslå i gårsdagens Vårt Land: «Vi mener det er uproblematisk at tilbudet om aktiv dødshjelp forbeholdes de aller sykeste».
Berøringsangst
Hun legger til at det er en «uhyre vanskelig debatt», noe jeg gjerne underskriver på. Men når hun anfører at det er «synd» at eutanasi gjøres til «et spørsmål om godt og dårlig menneskesyn», er det verre å følge henne. Hvorfor denne berøringsangsten for å diskutere menneskesyn?
For aktiv dødshjelp har alt med menneskesyn å gjøre. Ikke bare i kraft av seg selv, men fordi all opphisselsen peker mot noe større: En underernært samtale om døden. Vi er ganske enkelt ikke så gode på døden som vi ønsker å være, demonstrert ved at halvparten av oss ønsker å dø i hjemmet, men svært få av oss gjør det (mindre enn 15 prosent). Noe som gjør oss til ett av landene i verden med lavest andel hjemmedød.
Den politiske krangelen om vi skal «våge» å utrede mulighetene for eutanasi i Norge – for kanskje å implementere det en gang i fremtiden, blir sånn sett en distraksjon. En unnvikelsesmanøver for å styre klar av mer påtrengende spørsmål knyttet til behandlingsbegrensning, palliasjon og dødsomsorg. For ikke å snakke om: organdonasjon.
Trenger et løft
Som Joran Slaaen, seksjonsleder ved Hospice Lovisenberg, skrev i herværende avis så sent som forrige uke (VL, 3. januar): «Skal økt hjemmetid og hjemmedød være et reelt valg, trenger helsevesenet et løft når det gjelder organisering og kompetanse.»
Derfor er det oppløftende at regjeringen for to år siden oppnevnte et utvalg til å utrede palliasjonsfeltet. Rett før jul overleverte de «NOU 2017:16 På liv og død - Palliasjon til alvorlig syke og døende» til helseministeren.
Kanskje vil den også introdusere noen sårt tiltrengte perspektiver i eutanasidebatten. Det er lov å håpe.
