Verdidebatt

Det multikulturelle gjennombruddet

Bokomtale

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På begynnelsen av 60-tallet var det mindre enn én promille av den norske befolkningen som var født utenom Europa og Nord-Amerika. Da var Norge ett av de tynnest befolkede og mest etnisk og kulturelt homogene landene i verden. I dag, 50 år senere, er det over 700 000 innvandrere i landet, og 150 000 som har innvandrede foreldre. Ikke noe annet vesteuropeisk land økte sin befolkning så mye, og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så sterkt i dette tidsrommet. I perioden 1995-2016 opplevde Norge en raskere økning i folkemengden enn India. Den etniske sammensetningen av den norske befolkningen har altså i løpet av de siste 50 årene blitt sterkt endret.

Dette er bakteppet for professor Terje Tvedts nylig utkomne bok, "Det internasjonale gjennombruddet". Tvedt er kanskje mest kjent for sine filmer og bøker om "vannets historie", men i denne boken er hans tema hvordan denne dramatiske endringen av landets etniske og kulturelle sammensetning kunne skje, så fort, smertefritt og smidig som det har gjort.

Tvedt ser denne utviklingen i sammenheng med en rekke samtidige politiske og ideologiske utviklingstrekk.

Norge som internasjonal aktør. Etter krigen etablerte USA et stor hjelpe- og utviklingsprogram for Vest-Europa, marshallhjelpen. Dette viste seg å være svært effektivt med tanke på å gjenreise disse landene økonomisk og politisk. Marshallhjelpen og det politiske klimaet den bidro til å skape gjorde at Vesten vant den kalde krigen. Disse erfaringene tok norske politikere med seg da de skulle definere landets posisjon i verden etter krigen. Norsk politikk ble etter hvert sterkt internasjonalt orientert, og Norge er nå ett av de landene i verden som gir mest hjelp til fattige land, pr. innbygger. Som begrunnelse for det sterke internasjonale engasjementet har en hatt behov for en støttende ideologi.

Menneskerettighetene er stikkordet for den ideologien politikerne benyttet for å legitimere sitt internasjonale engasjement. Men begrepet er mye eldre. Det ble tatt i bruk i opplysningstiden, på 1700-tallet.  Frihet, likhet og brorskap var viktige stikkord og grunnleggende verdier i den politiske filosofien som da ble født, og disse tankene ble nedfelt seg i "Erklæringen om mennesket og borgernes rettigheter " som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Denne ble en viktig inspirasjonskilde for vår egen grunnlov i 1814. Men idéene om menneskerettighetene spilte en tilbaketrukket og beskjeden rolle i nasjonal og internasjonal politikk fram til FN vedtok "Den universelle deklarasjonen om menneskerettighetene" i 1948. Winston Churchill kunne da med rette si at nå hadde FN "satt vestlige verdier på tronen", og nå skulle disse bli strødd utover og gjennomtrenge alle verdens lands politikk og tenkemåter. Men denne retorikken ble snart dempet ned, for slik kunne ikke disse idéene selges utenfor vesten. Dersom menneskerettsideologien skulle markedsføres internasjonalt var det nødvendig å utvikle forestillinger om at dens prinsipper var innebygget i alle lands kulturer, at de egentlig var universelle. De ligger bare skjult og venter på at omstendighetene skal tillate dem å komme til syne og bli realisert. Alle kulturer går gjennom de samme utviklingsstadiene, og menneskerettighetene vil etter hvert bryte gjennom og etablere seg. Men mange land trenger hjelp til sette denne utviklingen i gang, og slik hjelp kunne Norge gi, for vi er verdensmestre på dette området. Tvedt påpeker at denne forståelsen står i motsetning til innholdet i flere religioner. I Islam er det nettopp et hovedpoeng at mennesker har ulike rettigheter ut fra religiøs tilknytning og tro. I hinduismen er individets rettigheter entydig knyttet til den kasten en er født inn i. Menneskerettighetene er på ingen måte universelle. De har bare blitt markedsført som det.

I 1998 sa utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson at regjeringens sterke vektlegging av menneskerettighetene måtte føre til en oppmyking av alt som hadde med asyl- og familiegjenforeningspolitikk å gjøre.

Det multikulturelle samfunn. Myndighetenes forståelse og fortolkning av menneskerettighetene, og hva de kunne være i et globalt perspektiv, ble etter hvert en del av begrunnelsene og drivkreftene i arbeidet med å utvikle Norge til et flerkulturelt samfunn. Flere stortingsmeldinger tok til orde for at innvandrere skulle ha full valgfrihet og reell mulighet til opprettholde sin kulturelle og religiøse egenart, og slo fast at det var statens oppgave å legge forholdene slik til rette at de kunne realisere sine valg. Andre utredninger på 90-tallet avskrev helt norske og vestlige verdier. De eksisterer ikke, og hvis de eksisterer så er de importert fra andre land og kulturer. NOU 2011:14, med tittelen "Bedre integrering", som hadde til formål å komme med forslag om hvilke verdier som skulle ligge til grunn for den videre utviklingen av det norske samfunnet, konkluderte slik: "Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier."

Islam i Norge. På 1920-tallet var det én muslim i Norge. 20 år senere var det to, og i 2015 250 000. Nå er islam etablert som en nasjonal, norsk religion med moskéer over hele landet. Fra første stund var Den norske kirke innstilt på imøtekommende dialog med muslimene og deres imamer, og var tause om forfølgelsen av de kristne i muslimske land. Dagspressen, politikerne og kirken bagatelliserte systematisk de negative og destruktive sidene ved Islam, og nektet å innse sammenhengen mellom islam og voldelig islamisme, skriver Tvedt.

Tvedt har skrevet en tankevekkende, innsiktsgivende og grundig bok om en viktig periode i landet vårt, den perioden da Norge utviklet seg fra å være et homogent etnisk og kulturelt samfunn til en multikulturell stat. Den røsker godt opp i en del myter og vrangforestillinger om norsk politikk. Det har vi godt av.

Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet, Dreyers forlag, Oslo 2017

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt