Verdidebatt

Fakta i konspira­sjonsteorienes tid

Nettet trekkes mot ytre høyres konspiratoriske fortelling om Norge. Da må vi andre gi stemme til en annen fortelling om samfunnet.

Både nasjonalt og internasjonalt har dette året vært preget av kampen om og for sannheten. Det har handlet om informasjonskrig, fake news og konspirasjonsteorier. Vi må innse at fortellingen om samfunnet vårt er en kamp vi alle må delta i.

Selvoppfyllende profetier

Vi er mange som mener vi lever i et godt samfunn, som har tro på fremtiden. Men det skaper ikke trafikk på Facebook – vi ser ikke vår egen fortelling igjen på nettet. «En forsiktig hypotese er at kraftige personangrep og sterkt kritiske budskap har lettere for å få gjennomslag på sosiale­ ­medier. De har langt større spredningspotensial enn budskap om at alt er i orden og at vi bør fortsette med business as usual.» Det sier Anette Novak, direktør for det svenske digitale publisitets­byrået Rise Interaktive.

Og myten kan påvirke virkelig­heten. Morgenbladet skrev nylig om hvordan det på den ytre høyre­siden er en bevisst strategi for å skape inntrykk av at de er mange ved å koordinere innleggene sine og dominere kommentarfeltene. Selv om de i realiteten er få, får de stor plass i mediene fordi argumentene ­deres er drøye og omfanget virker massivt. Vi kan altså lures til å tro at polarisering, konflikt og splittelse dominerer samfunnet. Den påvirker også oss journalister, som fanger opp det som skaper klikk og trafikk.

Veldig sikre

Tilhengere av konspirasjonsteorier plukker de fakta som taler for teorien deres. De er veldig sikre på at de har rett. Ofte vil de også mene at det eksisterer en sammensvergelse for å holde den egentlige sannheten skjult for folk.

Som journalister og redaktører skal vi avdekke slike konspirasjonsteorier. Samtidig blir vi selv utsatt for konspirasjonsteorier.

Selv har jeg opplevd at det fremsettes en spekulasjon på ­etternavnet mitt. Et angivelig manglende moralsk oppgjør i min familie etter krigen bekrefter Vårt Lands angivelig anti­semittiske tendenser. Påstand­ene er så ville at vi tror de vil falle på sin egen urimelighet. De gjør det ikke. De faller ikke. De likes og deles. Av ressurssterke­ mennesker, ja selv av folkevalgte. Ingen leter etter fakta som begrunner påstanden eller som kan avlive den. En merkelapp er festet. Man anklages for noe noen andre har gjort på en måte som det er umulig å forsvare seg mot.

Manglende tillit

Konspirasjonsteorier springer ut av en opplevelse av at tilværelsen er utrygg og uoversiktlig. De er en måte å skape orden i tilværelsen. Man har fått en forståelse av hvordan ting henger sammen. Og verden blir stadig mer uoversiktlig og kompleks.

Konspirasjonsteorier er noe som særlig blomstrer i land der det ikke er ytringsfrihet, der de offisielle mediene er propagandakanaler for myndighetene.

Derfor er det et faresignal at konspirasjonsteoriene og myter­ om skjulte sannheter blomstrer opp i våre samfunn. Det er et utslag av manglende tillit til mediene­. Sosiale medier oppfattes som redningen, at det er algoritmer som styrer – ikke en redaktør, skremmer ikke. Når tilliten til mediene synker, blir teknologien redningen.

Og det gjelder ikke bare de ­destruktive kreftene. Også de som vil bringe frem noe positivt, gir opp tradisjonelle medier.

Har jo Youtube!

I høst deltok jeg på et arrangement i Filadelfia­kirken, der sosiale­ ­medier ble hyllet av kristen ungdom. Der kunne de få frem et positivt budskap når de tradisjonelle ­mediene ikke ville.

«Hva skal vi med aviser», spurte en. «Vi har jo Youtube!» Han oppfordret alle i salen til å bruke sosiale medier for å få frem sitt budskap. Den urbane gjengen med ungdom opplevde seg stigmatiserte og marginaliserte som kristne i dagens samfunn. Som redaktør var jeg forberedt på kritikk, men opplevde noe verre: likegyldighet.

Ungdommene der opplevde ikke at de trengte de tradisjonelle mediene.

Mediene må bære et med­ansvar for at det er blitt slik. For eksempel er politisk journalistikk altfor ofte konsentrert om spillet og for lite om innhold og de reelle politiske utfordringene og hva politikerne gjør med dem. Og Vårt Land anklages for det samme i en religiøs sammenheng: at vi bare vil ha spill og konflikt. At vi bare har banket på døren når vi lukter noe ­negativt å skrive om.

Sannferdig bilde

Dette har vi i Vårt Land tatt tak i. For dersom grunntesen for journalistikk er at verden er full av møkk som vi skal grave opp, bekrefter det også en grunnleggende konspiratorisk tilnærming til verden. Skal vi vise frem et sannferdig bilde, må vi også vise frem det positive som skjer der ute. Det er bare ikke gitt hvordan det skal bli interessant innhold – men det er vår jobb å lete i den journalistiske verktøykassen for å løse det. Når nyhetspulsen har flyttet seg til nettet, når kristenheten fragmenteres, er det vår jobb å lete etter de lange linjene. Tendensene og trendene som preger folks trospraksis og fellesskap.

Kristne sårbare

Vi har en stor jobb foran oss som et medium som skal vise frem det fler­religiøse Norge. For som medier treffes vi altså ikke bare av de økonomiske konsekvensene av at folk har tilgang til innhold og muligheter til å publisere som følge av sosiale medier. Mange ungdommer kjenner ikke til medienes rolle som sentral del av vårt demokrati. Vi må bli flinkere å fortelle at selv om alle har tilgang til å ytre seg på sosiale medier, er det ingen demokratisk debatt som utspiller seg. Nett­debatten er ikke så åpen som mange tror, noe den nevnte­ ­­koordinerte innsatsen fra ytre høyre viser.

Mens det er liten forbindelse mellom konvensjonell religion og konspirasjonsteorier, endrer bildet seg når religionen blir mer marginal, og samtidig beveger seg i politisk retning.

Professor i religionshistorie Asbjørn Dyrendal peker på at det er blant politisk høyre­orienterte kristne du finner den ­tydeligste orienteringen mot konspirasjonsteorier i ­Norge. Dette er også bildet man ser ­internasjonalt.

Kristne treffes av dette fenomenet, fordi vi er i ferd med å bli en marginalisert gruppe i samfunnet. Samtidig har vi et sterkt ønske om å finne mening og sammenheng. Når man opplever skepsis til både institusjoner og myndigheter som ikke anerkjenner ens egen religion – kombinert med mistilliten til verdslig vitenskap, kan kristne grupper bli sårbare for konspirasjonsteorier.

Kamp for sannheten

Mediene skal drive kritisk journali­stikk, det er vårt oppdrag. Men vi skal også skrive om det vesentlige, og om de virkelige utfordringene. Slippe til mange syn og motforestillinger, men ikke ukritisk spredning av fordommer og myter.

At vi tar klart standpunkt på leder- og kommentarplass er ikke til hinder for mangfold, men skaper en tydelighet som motvirker spekulasjoner om skjulte motiver.

Mediene er ikke lenger en maktinstitusjon som definerer virkeligheten. Flere kan ytre seg. Det kan komme noe godt ut av det. Vi som medieinstitusjon må legge øret til bakken for å finne ut hvordan vi kan stille de riktige spørsmålene i en komplisert tid.

Men demokratiseringen av den offentlige debatten betyr også at kampen for en opplyst samtale, for fakta og sannhet, ikke lenger bare er et ansvar for noen få. Når alle har blitt sin egen redaktør, har kampen mot konspirasjonsteorier blitt et grasrotprosjekt.

Åshild Mathisen

Åshild Mathisen

Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Verdidebatt