Verdidebatt

Ingen fange av språket

Er Guds vesen og navn noe som kan la seg utlede av et regnestykke?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av:

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Biskop i Sør-Hålogaland bispedømme

Solveig Fiske, Biskop i Hamar bispedømme

Merete Thomassen, Førsteamanuensis

Øivind Benestad skriver i Vårt Land 5. desember om bruken av kvinnelige metaforer for Gud. Han spør: «Er det bibelsk forsvarlig å bruke et 'kjønns­inkluderende språk' om Gud? Er det nødvendig og ønskelig?»

Benestad svarer nei. Han har satt seg ned og talt antall ganger Gud omtales eller tiltales som far i Bibelen. Gjennom dette mener han å finne bevis for at det ikke er bibelsk forsvarlig å bruke kvinnelige gudsmetaforer, og at Guds egentlige navn er Far.

Vårt svar på Benestads spørsmål er et annet enn hans. Vi ­mener at det både er bibelsk forsvarlig, nødvendig og ønskelig. Og vi begrunner vårt svar med noe annet enn telling av forekomster av ordet Far.

Først og fremst dreier seg dette om Guds egen motstand mot å la seg fange av språket. Ikke noe ord eller uttrykk kan beskrive Gud fullt ut. Dette kommer til uttrykk i Guds egen selvpresentasjon når Moses spør etter Guds navn: «Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» (2. Mos 3,14)

«Jeg er den jeg er» er på ­hebraisk Jahve, en verbalform av «å være». Det presiseres i neste­ setning. Gud kaller seg «Jeg er». Dette svaret innebærer at Gud aldri gir fra seg navnet sitt. Gud er. Det er alt vi mennesker trenger å vite.

Like fullt er Bibelen full av metaforer for Gud, nettopp fordi menneskene ikke kjenner gudsnavnet. Metaforene er hentet fra samtid og dagligliv.

Skriker i fødselsveer. Et lite knippe av dem er Gud som beskrives som en gartner som går rundt i Edens hage for å se til at alt er vel (1.Mos.3:8ff), en rasende binne som kjemper for livet slik at hennes skapninger skal leve trygt (Hos.13.8), en kvinne som skriker i fødselsveer (Jes 42, 14), en mor som legger barnet sitt til ro (Sal. 131, 2), en hærfører som kjemper for sitt folk (1.Sam 15, 2), en konge som regjerer med rettferdighet og klokskap (Sal.47), et tårn til vern mot fienden (Sal. 61, 4), et fjell og en festning å søke tilflukt hos (Sal.31, 1-4) og en hyrde som fører sauene trygt gjennom farer som truer (Sal. 23).

Jesus bruker også en mengde metaforer når han skal snakke om Gud. Noen av dem er Gud som en bakstekone som legger inn mel i en surdeig så den blir gjennomsyret (Matt.13:33 og Luk.13:20-21), en kvinne som leter etter en sølvmynt hun har mistet og feirer med venninner når hun har funnet den (Luk 15, 8-10), en far som venter tålmodig på sin opprørske sønn (Luk. 15: 11-32), en bonde som sår korn i jorden (Mark. 4:26-27) og senneps­frø i åkeren sin (Matt.13:31-32).

Jesus lærer oss å be til Gud som far og pappa (Abba). Å bruke nærhetsmetaforer fra dagliglivet, far og pappa, var så provoserende for samtida at han ble dømt til døden for blasfemi. Jesus sprenger grens­ene for hvordan Gud kan tiltales. At ettertida har gjort Far til det eneste rette gudsnavnet, er derfor et brudd med den jødisk-kristne metaforiske teologien.

Språk er makt. Metaforer for Gud er makt. At Bibelen og kirke­historien i hovedsak har gjort bruk av maskuline metaforer, sier mer om hvordan makt og kjønn henger sammen, enn om Gud.

Det har vært mye maktbruk gjennom ord og bilder. Vi vet fra kirkas historie at kvinner har blitt usynliggjort, og at de bibelske bildene der Gud blir omtalt som kvinne og som mor, ofte er blitt nedtonet. All telling vil vise at det er de maskuline metaforene som er flest. Men sier de dermed sannheten om Gud?

Ved å bruke et kjønnsinkluderende språk i gudstjenesten, velger vi å ta på alvor fylden av Bibelens bilder om Gud. Vi velger også å ta på alvor at begge kjønn er skapt i Guds bilde, og at Gud derfor ikke er identisk med det ene eller det andre kjønnet, men har likhetstrekk med oss alle. Og som en ekstra bonus blir både kvinner og menn synliggjort i gudstjenesten, samlet foran Guds ansikt.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt