I et dårlig lys
Senest i september i år opplevde jeg at en familie som fikk brev fra oss henvendte seg og fortalte at de aldri har vært katolikker. Slike hendelser gjør at jeg fortsatt kvier meg for henvendelser til menigheten per post.
I UKEN SOM GIKK ble straffesaken mot Oslo katolske bispedømme og dets tidligere økonom ført i Oslo Tingrett. Jeg har ikke vært til stede noen av dagene, men jeg har fulgt referatene i Vårt Land og i Klassekampen. Forsvarerne påstår full frifinnelse av begge, aktor påstår et år og seks måneders fengsel, hvorav seks måneder betinget, for økonomen og en bot på fem millioner kroner for bispedømmet. Dommen kan visst forventes om en to ukers tid.
Ubegripelig. Jeg synes fortsatt det er ubegripelig at man ikke for lengst sluttet med den tvilsomme medlemsregistreringen etter de mange advarsler som ble gitt i saken. Selv har jeg aldri vært for den måten det har vært gjort på. Innledningsvis ble mulige antatte katolikker spurt. Men jeg vet ikke når man gikk fra å spørre, til bare å registrere rått fra lister uten å forhøre seg. Så vidt meg bekjent må metoden være utviklet for minst ti år siden eller tidligere. Da jeg ble sokneprest i St. Olav august 2009, gav jeg sekretæren beskjed om at vi bare registrerer dem vi har kontakt med. Den gangen uttrykte jeg allerede bekymring for at vår registrering vil føre til problemer med myndighetene. Den samme instruksen har jeg også gitt her på Stabekk.
Det første året jeg var sokneprest her, økte antallet katolikker i menigheten med over tusen personer. Det var en underlig opplevelse å se hvordan tallet økte uten at vi selv hadde vært delaktig i å registrere så store tall. Menigheten ble blåst opp til en for stor størrelse og vi er fortsatt færre etter oppryddingen enn det vi var sommeren 2014.
Bestill abonnement her
KJØP
