Martin Schulz ble et offer for spindoktorene, rådgiverne, taleskriverne og avdelingslederne i «Willy Brandt Haus» – og for sin egen ubesluttsomhet i håndteringen av virvaret av «råd» de utsatte ham for.
Dette er én av konklusjonene man kan trekke av Spiegel-journalist Markus Feldenkirchens 17 siders fascinerende nærstudie av Schulz’ valgkamp fra mars 2017 til valgkvelden 24. september (Der Spiegel nr. 40/2017).
Eggehodene. Det er direkte vondt å følge hvordan Schulz etter hvert nederlag drives videre i alle mulige retninger av «eggehodene» (Schulz' eget uttrykk), og hvordan han selv etter hvert taper motet, men er dømt til å måtte fortsette: «Ikke vær for konkret!, vær mer konkret!, by på deg selv!, vis styrke!, vis ydmykhet!, dét kan du ikke si, ikke provoser den, og heller ikke den!».
Mang en gang uttrykker han fortvilelse over at han lar seg forføre av eggehodene, og at han ikke bare stoler på noe sin egen magefølelse. Neste dag er han igjen utlevert dem. I tillegg må han slite med leggspark og egokjør fra venner (Sigmar Gabriel) og ikke fullt så gode venner (Hannelore Kraft, Gerhard Schröder) i eget parti.
Det er ingenting sjokkerende eller avslørende ved dette gode, sympatiske og, etter min mening, kloke mennesket, men det funket altså bare ikke. Skyldes det politikken, skyldes det ham selv eller skyldes det eggehodene?
Iscenesettelser. Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal kunne finne vinnerformelen? Og spiller det noen rolle om man legger kursen mot sentrum eller mot venstre, så lenge det meste synes å være bestemt av kommunikasjonsstrategenes evne til å lykkes med sine iscenesettelser?
Feldenkirchens tekst gir en nådeløs skildring av den profesjonelle politikkens kår i vår tid. Jeg tipper at den som kunne vært flue på veggen i Jonas Gahr Støres politiske bakrom i sommer og høst, ville sett mye av det samme.
(Karsten Aase-Nilsen skriver om tysk kultur, samfunn og historie på bloggen tysktime.wordpress.com.)
Karsten Aase-Nilsen, Avdelingsdirektør, Kulturhistorisk museum, UiO