«Bibelsmugler Svein Konstali», sier han og ler høyt. Vi ler med ham. Det er jo utrolig morsomt å se reaksjonen til en 11 år gammel gutt som bare har hørt om «narkosmugling» før han hørte om at det også gikk an å smugle bibler.
For dette gjorde foreldrene mine. Helt til de fikk meg. En liten skrikerunge som ikke var spesielt glad i å reise rundt omkring i kommunistregimer og dele ut bibler. Jeg fikk derfor gleden av å være misjonærbarn fram til 1 årsdagen. Deretter startet jeg min karriere som «vanlig barn» med en oppvekst i et rekkehus på Lørenskog.
Men min fars engasjement vedvarte noen år til. Blant annet måtte en barneskolelærer holde latteren tilbake da jeg rakte hånden opp og sa: «faren min reiser ofte til Sovjetunionen for å slippe fanger fri!» Og når jeg som Informasjonsleder i HimalPartner av og til føler meg bitte lite verdensvant i et miljø av tverrkulturelle misjonærbarn, er det godt å ha en historie på lur: jeg var også misjonærbarn en gang!
«Jeg tenker nok at jeg er den eneste i Norge som er medlem både i Kvinnefronten og NMS» skrev samfunnsdebattant, feminist og misjonsdame Karin Hakalax på Facebook. Både hennes og min sønns utsagn gir etter min mening en påminnelse av at vi har en jobb å gjøre med folks generelle oppfatning av misjon. Historien om misjon er både fargerik og spennende. Vi skal ikke legge skjul på feilene som er begått underveis. Det er både positivt og sunt med selvkritikk. Men vi må også våge å fronte misjon i større grad enn vi gjør i dag. Vi skal ikke være så redde for å være oss selv, vi må bare finne rett måte å gjøre dette på. For hvilket budskap er det vi egentlig ønsker å formidle?
Misjonsfolket knytter mye av sin identitet til et ektefølt engasjement for alle verdens folkeslag. Dette kommer tydelig fram i en artikkel i Bistandsaktuelt 8.9.2017:
"Misjonsorganisasjoner gikk i bresjen i kampen mot slaveri, i både Asia og Afrika. De bekjempet opiumhandel og virksomheten til de britiske og nederlandske handelsselskapene. Mindre kjent er det kanskje at enkelte misjonærer gikk i bresjen for å avsløre maktmisbruk fra kolonimaktenes side," skriver Jan Speed.
Ikke alle kjenner til denne historien. For mange er misjon forbundet med det motsatte: kolonimakt og undertrykkelse. Hvordan forholder vi oss til dette når alle skriver på Facebook at de er Charlie, men samtidig tar avstand fra misjon? Vi kan sikkert skylde på venstrevridd presse, avkristningen av Norge og så videre og så videre. Men siden jeg er utdannet innen marked og kommunikasjon, ligger det i min ryggmargsrefleks å tenke at feilen ligger hos meg hver gang et budskap bærer galt av sted. På denne måten kan også feilen gjenopprettes. Skylder man på andre, blir det også de andres ansvar og da skyter du deg selv i leggen.
Så hvordan formidler vi misjon på en god måte til nye generasjoner? Jeg lar spørsmålet forbli åpent en stund til.