Når en bistandsnasjon abdiserer

Da Erna Solberg dannet regjering, ble hun den statsministeren som fjerna bistandsministeren. For første gang siden starten av 80-tallet har ikke Norge enn egen statsråd som har verdens fattigste og utviklingspolitikk som sitt hovedområde.

Hele bistands- og solidaritetsmiljøet advarte mot endringen Høyre og Frp regjeringa gjorde. Nå, fire år etter, kan man si at de har hatt rett. Det har vært foreslått bistandskutt, Norge er mindre til stede på områder vi tradisjonelt har vært sterke, og vi har fått en svakere stemme internasjonalt.

Løpende kriser. Det er ingen som betviler at Børge Brende arbeider hardt, men som utenriksminister vil det alltid være mange løpende kriser man må håndtere, og man vil i mindre grad ha tid og mulighet til å kunne ta nye politiske initiativer. Derfor har det tidligere vært viktig for Norge å ha en egen bistands- og utviklingsminister. I Norge har vi hatt mange sterke ministere som har spilt viktige roller i internasjonal politikk, som har satt agendaen i bistandspolitikken – og i freds- og forsoningsarbeidet; som for eksempel Erik Solheim og Hilde Frafjord Johnsen.