Religion ser latterlig ut fra utsiden

Kanskje var mormonerne bare heldige: Joseph Smiths åpenbaring på noen gullplater i New York som siden, beleilig nok, ble borte igjen, om en sporløst forsvunnet sivilisasjon i det gamle Amerika, var så åpenbart lattervekkende allerede da den skjedde, at de tidlig må ha vendt seg til satire.

Kanskje er det derfor selv en kristelig avis som Vårt Land («Mormonbehandling», 15. juli) behandler musikalen Book of Mormon, som blant annet inneholder seksualisert utskjelling av Gud, egnet til å sjokkere langt flere enn norske bedehusmiljøer, som trivelig søndagsunderholdning. Vi vet jo liksom alle at mormonernes åpenbaring er litt tullete, så da må vi kunne tulle med den.

Den latterlige troen. Men det er fornuftig også av andre troende å ta inn over seg hvor latterlig troen må se ut fra utsiden. Som kristen er jeg meg fullt bevisst at det i utgangspunktet virker unødig komplisert å arrangere frelsen gjennom en gammel pakt, en ny pakt, en rekke lignelser med betydelig tolkningsrom og fire evangelier med delvis motstridende kronologi. Og det er før vi begynner på mer esoteriske grep, som en jomfrufødsel basert på en tvilsom oversettelse fra hebraisk til gresk, eller nødvendigheten av å oppfylle en rekke mer eller mindre relevante profetier fra Det gamle testamentet, som vi i ettertid uansett ikke tror så bokstavelig på i noe fall.