Mitt helligste bygg

Den røde mursteinsbygningen ­ruver over villaene på hovedstadens velstående vestkant. Man må kunne veien hit til den bortgjemte bakgaten, for selv folk som har levd i Oslo hele livet aner ikke at dette bygget finnes.

For å komme inn i det vindusløse bygget må man gjennom et forkammer og deretter bøye hodet for å gå gjennom døren. Der inne i velvet blir man overveldet av mørket, spottene i hjørnene hjelper bare litt. Men langsomt venner øynene seg til forholdene, og man begynner å skimte at veggene er dekket av fresker. Nakne mennesker som lever, elsker, kjemper, fødes og dør der inne i mørket.

Den trolske akustikken får musikere­ 
fra hele verden til å valfarte hit for å spille­ inn plater. Når det er konserter, kan en engere forsamling benke seg, under tepper.­ For det er iskaldt her inne, selv om sommeren.