Er det riktig at presten skal gå med dødsbud?

Idet jeg skriver disse linjene passerer klokka 08.00, og jeg vet at mitt ansvar opphører. Det er tirsdag morgen, og en uke med beredskap for politiet i tre av Oslos prostier er over. Selv om det indre stressnivået ved å bære beredskapstelefonen var lavere denne gang enn forrige gang, kjenner jeg likevel en lettelse over å kunne levere den videre, som en stafettpinne. Det ble bare ett oppdrag denne uka. Bare én familie som fikk livet sitt snudd på hodet ved et besøk av en prest som ringte på dørklokka med et tydelig alvor skrevet i ansiktet. Jeg har tenkt at det var evangelist jeg skulle være, en som bærer fram godt budskap. Men ikke denne gangen.

Jeg blir aldri vant til dette. Jeg gruer meg hver gang. Men jeg vet to ting: Det verste har allerede skjedd. Og de som trenger å vite det, må få vite det på en så tydelig og omsorgsfull måte som mulig. Det er ikke jeg som er skyld i det som har skjedd. Det er ikke meg det er synd på. Det er ubehagelig, men det er tusen ganger verre for dem jeg går til.

Hvordan og hvorfor er dette arbeidet blitt en del av min prestetjeneste? Det er en lang tradisjon som ligger til grunn for denne praksisen, trolig begrunnet ut fra en forestilling om at presten gjennom forvaltning av kirkens ritualer følger et menneske fra vugge til grav. Dermed var det naturlig at også meddelelse av brå og uventet død var en oppgave som tilhørte profesjonen. Men dette var ikke nedfelt i noen kirkerettslig forordning og heller ikke festet i noen form for formalisert avtale før i 2005. Teologen Sindre Kulø skriver i en masteroppgave (Kulø 2006): ”Historisk sett ser det ikke ut som om presten har hatt et formelt ansvar for å melde dødsbudskap ved brå død, i alle fall ikke kirkerettslig sett. Verken i eldre kirkerett eller nyere norsk kirkerett er prestens ansvar for å melde dødsbudskap til de nærmeste pårørende nedfelt.”