Reformasjonsjubileet har for lengst mistet det meste av kontakten med den historie man etter sigende mener å feire. Det kirkelige propagandaapparat produserer ikke motforestillinger. Men endelig slapp en reformasjonshistoriker frem mellom alle lovtalene. Sigurd Hareide har både i NRK og Vårt Land kommet med betimelige motforestillinger overfor den propaganda om reformasjon og katolisisme vi er blitt foret med den siste tiden. Nåtidens luther-anere må gjerne feire seg selv, sin profet og tilblivelsen av sitt trossamfunn. Men en viss nøkternhet må det være lov å forvente når man skal bruke vår felles historie som grunnlag for hyldingsljom.
Antikatolisisme. Jeg har ikke vært særlig opptatt av at reformasjonsjubileet har aktivert protestantisk antikatolisisme. Men det kan ikke overses. Antikatolisismen er nødvendig for å begrunne protestantismen som oppbrudd fra og brudd med Den katolske kirke. Skal protestantismen legitimere seg selv, må den stadig peke på hvor ille Den katolske kirke var på Luthers tid og hvor ille den er i dag. Denne negative legitimeringen er et vesenstrekk ved så å si all protestantisme. Forsvinner protestantismens antikatolisisme, vil den selv forsvinne.
Men den negative legitimering endrer seg over tid. Dette skyldes at protestantismen har så lett for å alliere seg med de øvrige kulturelle strømninger og ideologier som kom med nytiden. Slike allianser fører til at sentrale trekk ved reformator og reformasjon blir lagt vekk. De lar seg ikke integrere i den aktuelle alliansen. Lar man opplysningsfilosofi og romantisk idealisme, nytidens individualisme og konsentrasjon om personligheten bli et raster for luthersk kristendom, må man på punkt etter punkt gjøre reformatorisk tro og lære antikvarisk.
Reformasjonen holdt frem Skriften som eneste autoritet for kirkelivet, fordi Skriften var klar i sin lære. Dette skriftssyn er for lengst antikvert i lutherske kirker. For Luther var apostlene autoritet for alle kirketider. Deres vitnesbyrd og lære var søylene som bar skriftautoriteten.
Den trellbundne vilje. Hvordan ser dagens lutherdom på apostelautoriteten? Reformatorisk lære om presteembete og kirke er borte. Hvem holder frem luthersk antropologi med vekt på det totale syndeforderv og «den trellbundne vilje» idag? Hvordan ser man på læren om de to utganger? Ekteskapets naturrettslige forankring som var viktig for reformatorene, er oppgitt. Lutherdommen blir stadig mer dekonstruert og stadig utydeligere. Man kan gå gjennom Luthers lille katekisme eller Confessio Augustana og sammenligne læreinnholdet i disse tekster med dagens lutherdom. Den har fjernet seg så langt fra opprinnelsen at man egentlig ikke feirer reformator og reformasjon, men seg selv.
Å feire seg selv er karakteristisk for vår kultur. Du feirer deg selv fordi «du fortjener det». Men fortjener dagens lutherdom å feire seg selv?
Jeg er ikke så sikker. Har man glemt at et av poengene i de 95 teser var kravet om bot?
Bernt T. Oftestad
Professor emeritus