Folket, middelaldermessen og reformasjonsretorikken

I anledning femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse i år, har katolikker og lutheranere i dokumentet «Fra konflikt til fellesskap» gitt en felles gjenfortelling av reformasjonens hendelser. At dette er mulig, skyldes nyere historieforskning og økumenisk dialog, men å minnes fortiden sammen er lettere sagt enn gjort. For når Den norske kirke i et profildokument presenterer «reformasjonsmarkeringen i Norge», er det verken den økumeniske velvilje eller historieforskningens innsikter som møter oss, men klassisk reformasjonsretorikk.

Svært forenklet. Under den symboltunge overskriften «Frelsen er ikke til salgs – Guds frelse er gratis» beskrives både reformasjonen og tiden før på en, for å si det forsiktig, svært forenklet måte: «Reformasjonen har gitt oss Bibelen, gudstjeneste, salmesang og trosopplæring på morsmålet. Slik kan alle ha direkte tilgang til Guds ubetingede nåde.» Folkekirkens budskap er tydelig: Før reformasjonen hadde ikke alle «direkte tilgang» til Guds nåde, men på grunn av reformasjonen og folkespråket fikk de det. Er dette riktig, eller er profildokumentet snarere et eksempel på hvordan vi ofte husker fortiden gjennom klisjeer og grove forenklinger?

Klisjeen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen har festet seg i vår protestantiske kultur som del av den store fortellingen om reformasjonen, denne overgangen fra middelalderens mørke til reformasjonens lyse dag. Men verken den store fortellingen om reformasjonen eller den lille om messen er opplagte sannheter lenger, og burde heller aldri vært det, da begge er hentet mer eller mindre direkte fra de protestantiske reformatorenes kritikk av det katolske kirkelivet de var imot. Et godt eksempel på slik reformasjonsretorikk finner vi hos salmedikteren Thomas Kingo som i 1699 hevdet følgende om gudstjenesten før reformasjonen: «De fattige mennesker visste aldri selv hva de sang eller leste.» Før «Moder-Sproget» avløste «den Latinske Mumle-Sang og Munke-Skraal» stod det dårlig til, mente han. Men ironisk nok var latin tillatt i sentrale deler av den lutherske gudstjenesten helt til Kingos tid.