I anledning femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse i år, har katolikker og lutheranere i dokumentet «Fra konflikt til fellesskap» gitt en felles gjenfortelling av reformasjonens hendelser. At dette er mulig, skyldes nyere historieforskning og økumenisk dialog, men å minnes fortiden sammen er lettere sagt enn gjort. For når Den norske kirke i et profildokument presenterer «reformasjonsmarkeringen i Norge», er det verken den økumeniske velvilje eller historieforskningens innsikter som møter oss, men klassisk reformasjonsretorikk.
Svært forenklet. Under den symboltunge overskriften «Frelsen er ikke til salgs – Guds frelse er gratis» beskrives både reformasjonen og tiden før på en, for å si det forsiktig, svært forenklet måte: «Reformasjonen har gitt oss Bibelen, gudstjeneste, salmesang og trosopplæring på morsmålet. Slik kan alle ha direkte tilgang til Guds ubetingede nåde.» Folkekirkens budskap er tydelig: Før reformasjonen hadde ikke alle «direkte tilgang» til Guds nåde, men på grunn av reformasjonen og folkespråket fikk de det. Er dette riktig, eller er profildokumentet snarere et eksempel på hvordan vi ofte husker fortiden gjennom klisjeer og grove forenklinger?
Klisjeen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen har festet seg i vår protestantiske kultur som del av den store fortellingen om reformasjonen, denne overgangen fra middelalderens mørke til reformasjonens lyse dag. Men verken den store fortellingen om reformasjonen eller den lille om messen er opplagte sannheter lenger, og burde heller aldri vært det, da begge er hentet mer eller mindre direkte fra de protestantiske reformatorenes kritikk av det katolske kirkelivet de var imot. Et godt eksempel på slik reformasjonsretorikk finner vi hos salmedikteren Thomas Kingo som i 1699 hevdet følgende om gudstjenesten før reformasjonen: «De fattige mennesker visste aldri selv hva de sang eller leste.» Før «Moder-Sproget» avløste «den Latinske Mumle-Sang og Munke-Skraal» stod det dårlig til, mente han. Men ironisk nok var latin tillatt i sentrale deler av den lutherske gudstjenesten helt til Kingos tid.
Reformatorenes kritikk var ikke først og fremst språklig. Den katolske messen i seg selv var det egentlige problem. I Fremmedartiklene fra 1569 – trosartiklene alle innvandrere til kongeriket Danmark-Norge måtte slutte seg til – ble det ritualet som hadde vært folkets trygge ramme om hverdag og fest, sorg og glede i mer enn femhundre år, omtalt slik: «… den Papistiske Messe er Antichristens avgud, med hvilken Guds Sønn bespottes, og hans hellige Nattverd Vanhelliges.» Sterkere kan det ikke sies at den katolske messen for lutheranerne ikke var et kristent ritual, men det motsatte.
Den doble messekritikkk. Lutheranere sier det sjelden slik i dag, men når Den norske kirke i sitt profildokument knytter språkspørsmålet sammen med nådetilgangen, skriver trossamfunnet seg inn i reformasjonstidens doble messekritikk. Det er en ærlig sak å være uenig i den katolske messens teologiske innhold, men når dette pakkes inn i et budskap om morsmålets betydning for folket, er virkningen heller uøkumenisk. Premisset om den uforståelige middelaldermessen og trosopplæringen stemmer dessuten dårlig med hva historiske kilder og forskning kan si oss.
Moderne ritualhistorisk forskning tegner et ganske annet bilde enn den lutherske skremselspropagandaen. Selv har jeg forsket på norrøne kilder til messen og deltatt i utgivelsen av en oversettelse av slike kilder til moderne norsk. De norrøne kildene bekrefter internasjonal forskning på feltet og viser at messen kunne være forståelig og meningsfull for folket tross latinen. I sjangeren messeforklaring møter vi en kirkelig tolkningsstrategi der det fremgår hvordan folket på ulike måter kunne delta meningsfullt i messen:
1) Ved kroppslig deltakelse og fremheving av høydepunkter:
Messeforklaringene vektlegger hvordan folket med kroppen skal delta under messens høydepunkter, som ble fremhevet rituelt gjennom bruk av røkelse, lys og prosesjoner. Dermed kunne de som deltok i messen følge med i ritualets tegnsystem, vite hva som foregikk og delta både kroppslig og mentalt.
2) Ved at messens faste deler ble oversatt til folkespråket:
I de norrøne messeforklaringene er både messens faste sangledd (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei) og korte dialoger oversatt til folkespråket. Dermed kunne folket gjennom prestenes opplæring forstå dialogene og innholdet i de viktigste sangene som ble gjentatt i hver messe.
3) Ved at dagens evangelietekst ble oversatt i begynnelsen av den folkespråklige prekenen:
I motsetning til det som ofte hevdes, var prekenen og trosopplæringen på folkespråket. Før utleggelsen i prekenen av dagens evangelietekst, skulle denne viktigste av messens variable tekster (tekstene som skiftet fra messe til messe) oversettes for folket fra latin.
4) Ved at messen ble tolket som en dramatisering av Jesu liv og det fremste møtested mellom himmel og jord:
Fremfor alt er messeforklaringene gjennomsyret av middelalderens allegoriske teksttolkningsparadigme, brukt på ritualet. Akkurat som enhver bibeltekst, kunne også messen tolkes på fire plan. Først den historiske, konkrete mening, ritualet fra begynnelse til slutt. Dette ble så løftet opp til et høyere, allegorisk plan og tolket som en symbolsk fremstilling av Kristi liv og frelseshistorien fra skapelsen til Kristi gjenkomst. Et tredje tolkningsnivå trakk moralske konsekvenser av messens innhold. Det fjerde og siste nivået var det himmelske. Tolkningen så nå ikke bare bakover til Jesu liv på jorda, men tolket messen som det fremste møtested mellom himmel og jord, et møte med det himmelske livet på forskudd, så å si. Som det heter i «Stavkirkeprekenen», en av de norrøne messeforklaringene: «I denne tenesta opnar himmelen seg og Guds englar kjem saman med menneska og følger prestens teneste.»
Forskning fremfor fordommer. Var det reformasjonens nye, danske messeritual som gav folket «direkte tilgang til Guds ubetingede nåde»? Det ligger utenfor historieforskningens mandat å uttale seg om katolsk eller luthersk gudstjeneste gir best tilgang til det guddommelige. På bakgrunn av moderne ritualforskning kan vi likevel trygt konkludere med at middelaldermennesket kunne oppleve den latinske, katolske messen både som forståelig og det fremste stedet for å erfare nettopp «nåde». Det ville derfor være et godt bidrag til folkeopplysningen og økumenikken om Den norske kirke gjennom sin reformasjonsmarkering formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.
(PUBLISERT I PAPIRUTGAVEN AV VÅRT LAND 8. MAI 2017)
Litteratur (ikke med i papirversjonen):
Hareide, Sigurd (2014): «Meningsfull messe: Om messen i middelalderen og de allegoriske messeforklaringene», i Norseth, Kristin (red.), Hareide, Sigurd og Kleivane, Elise: Messuskýringar. Norrøne messeforklaringer i norsk oversettelse. Festskrift til Jan H. Schumacher (St. Olav Forlag, i samarbeid med Instituttet for sammenlignende kulturforskning)
Hareide, Sigurd (2016): «Messuskýringar: Old Norse Expositions of the Latin Mass and the Ritual Participation of the People», i Eriksen, Stefka G. (red.): Intellectual Culture in Medieval Scandinavia, c. 1100-1350 (Brepols)