Verdidebatt

Det var Ismael

Hvem var det egentlig Abraham tok med seg for å ofre i lydighet til Gud? Teksten fra Bibelen gir et mildt sagt forvirrende svar. Jeg skal utdype dette videre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ismael var Abrahams førstefødte sønn. Vi er ikke veiledet til å forholde oss til andre barn av Abraham før Ismael.
Det forvirrende jeg har antydet om Bibelens tekst - angående Abrahams eneste sønn - som Abraham i lydighet tok med seg for å ofre til Gud er hentet fra 1.Moses, 22, 1-2, er slik:

Nogen tid derefter satte Gud Abraham på prøve, og han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si dig! 1.Moses 22, 1-2. (Min uthevelse)

Isak var aldri Abrahams eneste sønn, men Ismael var det inntil Isak ble født.
Navnene Ismael og Isak synes for meg å være byttet med hensikt. Å betrakte Isak som Abrahams eneste sønn er å se bort fra Abrahams faderlige kjærlighet for sin førstefødte og eneste sønn (om enn bare til Isak kom) - Ismael - som han la frem som offer for Gud.

Da sa hun til Abraham: «Driv bort denne slavekvinnens og sønnen hennes! For denne slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med Isak, sønnen min.» Abraham tok dette svært tungt, for det gjaldt sønnen hans. 1.Mos.21-10,11.

Jeg har for noen år siden skrevet om Isaks offer på dette nettstedet, men det må ikke forveksles med Abrahams offer. Isaks offer er mine ord for det ultimate offer som var ment å peke mot jødene i dag fra deres forankring hos Isak, i det de forlater Jerusalems Klagemur. I visshet om at de overordnede bønnene og klagene de har fremført ved denne muren er blitt oppfylt, og nå er besvart fra Karmelberget - området Elia ryddet for avgudsdyrkere i hin dager.
Dette om enn retningene for Isaks nomadiske forflytninger i Judea, kjent fra historien, ikke nødvendigvis peker mot dagens politiske og religiøse oppfyllelse for staten Israel og jødene som folk innenfor egne og etter hvert uomtvistelig avklarte landegrenser.
Intet er tatt fra jødene om det ikke også er gitt dem og fylt opp i rikelig monn. Vanskeligheter vil selvsagt være forbundet med å forlate Jerusalems Klagemur - og mer til - samt å ta inn over seg denne tids nye religiøse liv og administrasjon. Dette vil selvsagt bli løst i tiden som kommer. Endringenes opprivende vanskeligheter vil sikkert vedvare en tid, men er likevel lite å sammenligne med de smertene og endringene jødene til nå har måttet forholde seg til i løpet av deres lange, smertefulle og tidvis grusomme historie, som et søkende folk mot eget land.

Fødselssmertene er lite å hefte seg ved med tanke på langtidsvirkningene for fred og stabilitet i Midtøsten og for menneskeheten ellers.
Jeg husker fra noen år tilbake at dette med israelerne og palestinerne var svært mye debattert på dette nettstedet - og er det sikkert fortsatt. Mitt håp er at den etablering israelerne foretar må skje så skånsomt og broderlig som mulig. Det man skulle tro var en veiledende og formildende hjelp i situasjonen er jo hellige skrifter blant jøder så vel som muslimer. Hellige skrifter med profetier at Dagen (Herrens Dag, Dommens Dag) ville komme med jødenes tilbakevending. Dette må taes med og er i høyeste grad av betydning for situasjonen.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt