Aksel Braanen Sterri har tatt mange av oss med seg inn i sin forestillingsverden hvor han påkaller oppmerksomhet som doktorgradsstipendiat ved Universitet i Oslo, og dekker seg med lånte fjær fra forskning, teori og vitenskap.
Oppmerksomheten får han gjennom å ytre seg om to grunnleggende forhold. Det ene er knyttet til de verdiene vi bygger samfunnet på, og det andre er en iboende naturgitt og biologisk faktor hos alle arter.
Kvinnene har «god grunn». Dette tar han til det ekstreme ved å framsette to premiss. Det første er at ingen ønsker å ha Downs syndrom, utviklingshemming eller alvorlige sykdommer eller funksjonsnedsettelser for den del. Det andre premisset er at ni av ti kvinner velger å ta abort når de får vite at fosteret de bærer har Downs syndrom. Med utgangspunkt i disse konkluderer han med at et samfunn uten personer med Downs syndrom ikke er et dårlig samfunn.
Når Aksel Braanen Sterri tiltrer diskursen som forsker og hevder å kunne gi svar på hva som er «livskvalitet», er han underlagt en rekke forskningsetiske og vitenskapsfaglige retningslinjer. Kravet skjerpes ytterligere av at han ikke bare mener å vite hva som er «godt for samfunnet», men også ytrer seg om hvilke liv vi som samfunn kan være foruten.
Rolleforvirring. I den grad Sterri driver slik forsking, er han avhengig av å få denne godkjent av en forskningsetisk komité, samt følge de vitenskapelige kriteriene som gjelder for slik forskning. Dette har han til gode å gjøre. Dette åpner spørsmålet om hvilken rolle han egentlig opptrer i. Når han presenterer seg som doktorgradsstipendiat, skaper han en forventning om at han tiltrer debatten som forsker.
I virkeligheten er han alt annet. Det er nemlig noe gjenkjennbart i det Sterri gjør. Han slutter fra biologi til samfunn og benytter seg av den type logiske slutninger som kalles syllogismer. Mange av oss kjenner disse igjen fra Ludvig Holbergs satire fra 1731 om bondesønnen Rasmus Berg som etter en tids akademiske studier skifter navn til Erasmus Montanus, og vil imponere med sin akademiske utdannelse og misbruker denne til å bevise at moren er en stein: «Morlille, jeg vil giøre jer til en Steen. En Steen kan ikke flyyve. I kand ikke flyyve. Ergo er Morlille en Steen.»
Ingen sammenheng. Når vi andre melder oss på debatten, er det naturligvis ingen som benekter første premiss om at alle ønsker seg god helse og friske barn. Men at foreldre ønsker seg friske barn er ikke et argument. Det er bare en triviell observasjon. Og forskning viser at 46 kromosomer slett ikke er en forutsetning for «høy livskvalitet», langt mindre en garanti for det samme.
Mennesker med funksjonsnedsettelser eller alvorlig sykdom kan ha like «høy livskvalitet» som alle andre, selv om de ikke blir invitert på Dagsnytt 18 for å gi til veie «spennende» setninger som dette: «For ett menneske som skal komme til denne verden så er det bra å kunne leve et liv som vi to kan gjøre nå, vi kan ha disse spennende samtalene. Vi har et kognitivt høyere nivå enn det personer med Downs syndrom har da» (18. april).
Der hunden er begravet. Gjennom mine egne møter med utviklingshemmede og personer med Downs syndrom, har jeg møtt glede, livskraft og mening. Jeg har møtt solidaritet og samhold. Jeg møter arbeidsglede, humor og forundring. Mange forteller også om utfordringer og vansker, og ofte handler det om møtet med samfunnet. Mange må kjempe for å få de tjenestene de har lovmessig krav på. Det er her utfordringen ligger.
Sterri spør altså om det er noen som «ønsker å bli født med funksjonsnedsettelse?». Svaret er like uinteressant som spørsmålet. For løsningen er ikke aldri å være født. Retten til selvbestemt abort og lov om svangerskapsavbrudd (13. juni 1975) er seire for kvinnesakskamp, og ikke et samfunnsredskap til fremme for en befolkning med «kognitiv kraft» og «høy livskvalitet».
Hvor kommer disse tankene fra? Hvordan skal vi forstå det bakenforliggende tankegodset?
Syk fødselspraksis. En av de andre uttalelsene fra det famøse Minerva-intervjuet (2. april) kan sette oss på sporet: «Om 50 år tror jeg vi vil tenke at det var sykt at vi lot kvinner gå gjennom fødsler.»
Dette er samfunnet Sterri fantaserer om. En verden der naturlige fødsler er avskaffet i løpet av hans levetid fordi det er en «syk» praksis. Herfra går det en linje til boka Walden II fra 1948, der barneproduksjonen er «outsourcet» til laboratorier, og embryoer velges ut på bakgrunn av bestemte egenskaper og funksjoner som vil materialisere seg i det «ferdige» mennesket.
Disse fantasiene står Sterri naturligvis fritt til å kjæle med så mye han vil. Men da må han gjøre det som «science fiction-forfatter» – og ikke som «forsker», «filosof» eller «stipendiat». For Sterris syllogismer har ingenting med forskning å gjøre.
Karl Elling Ellingsen
Professor i funksjons- hemming og deltakelse, NTN