Man trenger ikke være radikal-feminist for å synes det er kleint at menn gjør seg til dommere over kvinners bekledning. Så jeg har avstått fra å mene så mye om Sylvi Listhaugs og Malika Bayans kors- og hijabvaner.
Det går likevel en grense. Da Islamsk Råd Norge ansatte nikabbæreren Leyla Hasic ble jeg lokket inn i debatten. En del forsøkte å debattere som om nikaben bare er et stoffstykke, men klær er kommunikasjon. I Hasics’ tilfelle var nikaben kombinert med bakgrunn fra Islam Net og antisemittiske konspirasjonsteorier.
Skandalen er komplett og kan følges i en avis nær deg. Så tillat meg et sidespor der jeg prøver å se på saken fra en litt annen vinkel. For samme hvor mye jeg misliker nikaben, skjønner jeg dem som velger å bære den.
Barbert
Det er forventet at ungdoms-tiden (som i dag kan vare til godt uti tredveårene) er en tid der man skal prøve grensene. Men grenseoverskridelsene skal helst skje innenfor fastsatte rammer. I min ungdomstid, i den kulturradikale middelklassen, var løpet at man skulle eksperimentere med hasj og ha langt hår. Så selvfølgelig ble jeg avholdsmann med barbert hode.
Det barberte hodet ble supplert med store støvler og bomberjakke, for som keitete unggutter flest ville jeg gjerne bli noe mer enn en keitete unggutt. Få følelsen av å være noen, en del av noe større, noe sterkt. Jeg opplevde at folk skiftet fortau da jeg kom trampende (jeg er ikke stolt av det, unnskyld!).
Heldigvis vokste jeg fra ungdomsopp-røret. Bomberjakka ble byttet ut med slips, som ikke skremmer noen men kan provosere sekstiåttere og tråkmonser. Men jeg fulgte fascinert med på hva de yngre aldersgrupper fant på.
Kos
I svartmetallens glanstid på nittitallet kunne en kvisete tenåring få forsiden i lokalavisa ved å male oppned-kors på jakka, farge håret svart og snakke om Satan. Det er lenge siden. I dag koseprater black metal-musikere med statsministeren på TV og drar på skoleturné. Så hva nå for den rebelske og oppmerksomhetssøkende ungdom?
Min magefølelse er at nikaben er dagens svar på barberte skaller og oppned-kors. Islam er nifst nok for mange ikke-muslimer, og nikaben gir dessuten finlandshette-vibber. Norske muslimer flest liker heller ikke nikaben, og nikabister forteller om kjeft på gaten – fra muslimer. For en perfekt måte å få følelsen av styrke og opprør, av å være de som våger, noe som har fenget generasjoner av ungdom.
Så langt er nikab underground (for å bruke ungdomsopprørets språk) her på berget. Jeg jobber på Grønland i Oslo og beveger meg i noen av Norges mest muslimtette områder. Det kan gå uker mellom hver gang jeg ser en nikab. Ingen vet hvor mange som bærer det, siden folk prøver og slutter igjen, men vanlige anslag er 25, maksimalt 50.
Belønning
Det er fint. Så hva vi gjøre for å sørge for at det forblir slik?
Kanskje skal vi bare forsette som vi stevner. En del ivrer for et nikabforbud, men det er jeg skeptisk til (skoler og lignende kan derimot ha enkelte klesregler). Et forbud rettet mot en bestemt religion blir fort en stygg affære, det har regjeringen Trump vist til fulle. Dessuten bør voksne folk få kle seg som de vil, og vi har overlevd provoserende klær før også. Å la provokatørene få sette dagsordenen er å belønne dem.
Dårlig strategi
Men som sagt: Det går en grense, og IRNs ansettelse er over den. IRN er en offentlig finansiert organisasjon som skal fremme dialog. Organisasjonen har en av vår tids viktige jobber innen livssyns-feltet, nemlig å dempe den altfor utbredte frykten for muslimer.
Slik sett er ansettelsen av Leyla Hasic tidenes selvmål. For om nikab er den perfekte provokasjon for vår tid, så er provokasjon en skikkelig dårlig kommunikasjonsstrategi for en sårbar minoritet.
