I ET INNLEGG på verdidebatt.no 20.3. skriver leder av Unge Venstre, Tord Hustveit, at eutanasi er et tema som "fortjener en bredere og mer kunnskapsbasert debatt". Det er det ikke vanskelig å være enig i, og jeg har selv etterlyst det samme i utallige medieinnlegg.
Mye forvirring og uklarhet kan unngås om man starter med å rydde på begreps-planet og setter seg inn i hva som er hva. I så måte vil jeg være så ubeskjeden å henvise til en artikkel av undertegnede og lege og professor i medisinsk etikk, Reidun Førde, som vi skrev i Legetidsskriftet: "Fra aktiv og passiv dødshjelp til eutanasi og behandlingsbegrensning".
Ut i fra Hustveits innlegg er det tydelig at han selv mangler vesentlig kunnskap om temaet, så det er jo både forståelig og ærlig at han ønsker mer opplysning. Dertil kommer at han åpenbart ikke ser at Unge Venstre slår seg selv på munnen med sin påstått liberale argumentasjon for legalisering: Denne er nemlig ikke liberal, men autoritær og grovt diskriminerende.
Først til fakta. Hustveit påstår at "den private autonomien og selvråderetten over egen kropp er et viktig prinsipp som gjelder de fleste faser i livet, men som vi ikke har mot slutten." Dét er positivt galt – det er falske fakta, for å bruke et populært uttrykk for tiden. Det er bare å lese pasientrettighetsloven, der det i § 4-9 slås entydig fast at "en døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling".
Dét kan innebære at man sier nei takk til mer antibiotika, som regnes som livsforlengende. Eller pasienten kan velge å slutte å spise og drikke, med den følge at døden kommer raskere. Som en lege uttrykte det på et seminar der jeg foreleste: "Enhver står fritt til å gjøre det, så ingen pasienter trenger hjelp av en lege til å ta sitt liv." I en slik situasjon vil man motta lindrende behandling og pleie, slik at symptomene på veien mot døden blir minst mulig plagsomme.
Hustveit påstår også at "i flere av landene som har innført dødshjelp har det kommet som følge av press nedenfra og ofte blitt hastig innført." Det stemmer heller ikke. Bare Canada kan sies å ha hatt en vel hurtig og ikke spesielt god prosess frem mot eutanasiloven som trådte i kraft der i 2016.
I Nederland og Belgia har man hatt svært grundige utredninger over mange år, inkludert både forskningsbasert og klinisk kunnskap om temaet; for dem som er interessert i detaljene, henvises til boken Euthanasia and Law in Europe (2008). Mest omfattende i Nederland, eutanasiens "hjemland", der legaliseringsprosessen startet i 1973 – altså for 44 år siden – da det falt dom i Postma-saken som omhandlet en lege som satte dødelige injeksjoner på sin syke mor på hennes frivillige forespørsel, altså eutanasi. Veien videre innebar utvikling og utprøving av kriterier for eutanasi og legeassistert selvmord.
Begge deler var teknisk sett ulovlig i årevis, men som ledd i et stort sosialt eksperiment fortsatte praksisen ved at leger normalt unnslapp rettsforfølgelse ved å vise til nødrettsparagrafen i straffeloven. Ikke før i 2002 fikk landet en egen lov som fullt ut legaliserte eutanasi og legeassistert selvmord. Det skal noe til å være grundigere enn dette.
Også Oregon, der eutanasi er forbudt men legeassistert selvmord lovlig, hadde flere år med debatt og rettsbehandling i ulike instanser før loven trådte i kraft i 1997. De andre statene i USA som har en tilsvarende lov, har i bunn og grunn kopiert Oregon.
"Som samfunn er vi ikke tjent med å skyve bort vanskelige verdispørsmål som dødshjelp", skriver Hustveit. Jeg kunne ikke være mer enig. Det hjelper ikke å stikke hodet i sanden, for legaliseringstrykket finnes mange steder, og det er økende. Selv har jeg prøvd meg som profet i eget land, og uttalt til Universitetsavisa i Trondheim at "eutanasi kommer" også til Norge – og prøvd å forklare hvorfor.
Hustveit skriver vedrørende lagalisering at "hvordan det innføres vil også ha mye å si. Skal det være forbeholdt bare de sykeste og hvor skal eventuelt grensen gå?" Her kan jeg svare Unge Venstre direkte: Basert på deres egen bejubling av "den private autonomien og selvråderetten over egen kropp" kan man ikke operere med grenser overhodet uten dermed å slå seg selv på munnen. Et parti som kaller seg liberalt kan ikke både ha dette som etisk utgangspunkt, og samtidig mene at mange ikke skal få bestemme "over egen kropp". Det finnes et greit norsk uttrykk for slik tenkning: selvmotsigende. Og vi kan trygt legge til: diskriminerende.
Konsekvensen vil være at store pasiengrupper vil måtte lide videre og nektes eutanasi fordi de lider på "feil" måte i henhold til hvilke sykdommer Venstre eventuelt anser for verdige dødssprøyten.
Unge Venstre har altså allerede vist sitt sanne, anti-liberale ansikt ved i det hele tatt å reise spørsmålet om grensesetting. Og de er avslørt som illiberale på to viktige, konkrete punkt.
For det første har Hustveit en bekymring om "hvordan kan vi unngå utglidninger". Et parti som flagger selvbestemmelsen så høyt som Venstre, burde bifalle utglidninger. For dét innebærer at stadig flere mennesker får bruke sin selvbestemmelse. Nederlenderne er som vist verdensmestre i grundig utredning av eutanasispørsmålet, og i Nederland kan også kronisk syke og psykiatriske pasienter få eutanasi – altså ikke-døende pasienter hvis liv dermed ikke går "mot slutten", for å låne Hustveits uttrykk.
Neste steg kan være at også eldre mennesker som er livstrøtte, men uten ledsagende alvorlig fysisk eller psykisk sykdom, vil kunne få eutanasi. En slik utvidelse av loven diskuteres i det nederlandske parlamentet. Skulle det skje, vil enda fleres selvbestemmelse bli respektert. En fjerdedel av nederlandske leger mener dette burde være lovlig.
Det andre eksemplet på anti-liberalitet er at Unge Venstre har gått "bort fra" eutanasi "og over til legeassistert selvmord". Man vil altså blokkere legens selvbestemmelse, også. For hva om ikke bare pasienten, men også legen, finner at eutanasi er en bedre løsning? Det er for eksempel mer effektivt som avlivningsmetode, noe studier viser. Siden Hustveit vil ha "fakta på bordet", skal han også i denne sammenheng få noen av meg: Nederlandske leger gir 23 ganger så ofte eutanasi som de praktiserer legeassistert selvmord. De legger vekt på å utføre denne bokstavelig talt siste tjenesten til sine pasienter, slik at de skal slippe å ta sitt eget liv.
For Unge Venstre, derimot, som gjerne liker å fremstille seg som mer liberale enn moderpartiet, er det helt i orden å tvinge pasienter til å begå selvmord. Forstå det den som kan.
Det skulle på denne bakgrunn være klart at Venstre, for å være troverdig, burde gå inn for "nederlandske tilstander". Gjør man ikke dét, er man ikke liberal men autoritær. Undertegnede betrakter seg selv som temmelig liberal i en rekke spørsmål. Men et Venstre som vedtok å "reservere" unaturlig død for en utvalgt gruppe selvbestemmende pasienter, vil aldri få min stemme – og burde heller ikke få stemmen til noen som identifiserer seg med den liberale grunnverdien selvbestemmelse.
Lars Johan Materstvedt, professor i filosofi ved NTNU, tidligere forsker i Kreftforeningen. Akademisk hjemmeside: www.materstvedt.net