Ovenstående ingress er hentet fra en reportasje i VL (03.03.2017). Dette er egnet til å forundre. Dersom det er et ønske at Den norske kirke skal få en bedre balanse mellom menn og kvinner i flest mulig stillingskategorier, bør man være konsekvent. Og dersom man først er villig til å bruke kvotering (og dermed i større eller mindre grad se bort fra hvilken søker som er best kvalifisert), bør dette kunne brukes til å favorisere både kvinner og menn, alt ettersom hvilket kjønn som er overrepresentert i det aktuelle sognet, prostiet, bispedømmet, etc. Alternativt får man ganske enkelt si at den best kvalifiserte får jobben - så konsekvent som mulig.
Men dette er kanskje bare nok et eksempel på at det egentlig ikke handler om likestilling, men om kjønnskamp.
Her er et par aktuelle referanser som setter det hele i perspektiv:
Fra Nettavisen (Side 3), av Magnus Blaker:
- Jeg hater ikke alle kvinner, jeg synes bare kvinner generelt er ekle og ubehagelige. La oss ta lakmustesten.
I stolen hos Skavlan sitter en ung, suksessrik mann. Han snakker om kvinner.
- Jeg hater ikke alle kvinner. Jeg synes bare at femi-kulturen og kvinner generelt - i gruppe - er ekle, ubehagelige, slitsomme.
Publikum jubler og klapper.
- Ja, nøyaktig, svarer Skavlan.
[...]
Det er ikke fiksjon. Det hendte nylig. Den eneste forskjellen er at den unge mannen var en ung kvinne, og at hun snakket om menn. Det motsatte kunne ikke ha skjedd. Bare forestill deg reaksjonene.
Les mer her:
Fra Nettavisens (Side 3) intervju med Kjetil Rolness (11.02.2017):
Diskriminering mot menn finner man overraskende nok i første paragraf av Likestillingsloven. «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling» kan man lese.
- Vi har en likestillingslov med høy fnisefaktor. Loven som er til for å jevne ut forskjeller mellom kjønn, er spesielt laget for det ene kjønn! Det er selvsagt meningsløst rent logisk at man trenger et slikt tillegg. Tar man likestilling på alvor - etter lovens bokstav - skal en ikke favorisere.
Les mer her: