Vårt Land bommer

I en ellers utmerket redaksjonell kommentar 23. februar ender Alf Gjøsund med å stemple kommunestyrepolitikere som tar til orde for boikott – av varer produsert i folkerettsstridige bosettinger.

Å kalle disse politikerne «en del av problemet» er uklokt. Å boikotte bosettinger handler absolutt ikke om jøde-boikott, siden hvem som eier virksomhetene som driver industri er helt irrelevant. Det sentrale er at disse lokalpolitikerne ikke ønsker å være medskyldige i folkerettsbrudd.

Når ikke Israel har systemer for å holde disse produktene utenfor den vanlige israelske eksporten betyr det at disse varene kan komme til Norge under EFTA sin frihandelsavtale med Israel. Det er dette som er en del av problemet. Å ikke treffe tiltak gjør at man indirekte støtter opp om ulovlighetene.

En undersøkelse av Brookings Institute (American attitudes on the Israeli-Palestinian conflict, publisert 2. desember 2016) viser at hele 60 prosent av demokratenes velgere og 31 prosent av republikanernes velgere støtter økonomiske tiltak eller mer alvorlige («serious») tiltak mot Israels bosettingspolitikk.

Det er også uheldig at Vårt-Land-desken bruker «vil ikke ha Israel» i tittelen på Geir Ove Fonns intervju med Omar Barghouti 17. februar – som ellers var informativt. Jeg har ikke lest alle ytringer av Barghouti, men det han er sitert på i Vårt Land er støtte til en sekulær, demokratisk stat. Dette betyr ikke at staten Israel skal avvikles, men reformeres til å bli en inkluderende stat for sine innbyggere.

Mange, inkludert Sabeel i Jerusalem, ser denne visjonen som urealistisk i den situasjonen vi har i dag, men like fullt en visjon å arbeide for. Andre mener at en slik inkluderende stat vil være umulig å gjennomføre og at visjonen derfor er en trussel mot staten Israel. Jeg er av dem som mener at staten Israel gjennom sin politikk utgjør sin egen trussel – og dessverre en trussel mot jødedommens sterke rettferdighetstradisjon.

Det må være legitimt å ha en visjon om en stat som ikke forskjellsbehandler sine borgere.