Gift i all evighet

Litt stille og forsiktige sitter de der på bakerste benk under gudstjenesten, med penn og papir, og kanskje et kamera.

De følger med på alt som foregår, og ­etterpå stiller de nøye planlagte spørsmål. De er elever i videregående skole, de har prosjekt i religion, og de har valgt Mormonkirken som emne.

Jeg må alltid smile litt når jeg ser dem. Jeg vet hva som kommer. Spørsmålene er stort sett ganske like fra år til år, og det samme er den ørlille skuffelsen jeg aner hos dem når det viser seg at vi verken er særlig eksotiske eller karismatiske. Det er lite halleluja-rop og hender i været, for å si det sånn.