Krever nåden en fortsettelse? Gjør nåden oss til syndere som aldri kommer lenger enn til å kretse om vår egen syndighet? Det var spørsmål som møtte oss da vi åpnet Vårt Land 1. februar.
Å diskutere hva evangeliet om Guds nåde betyr er ikke dumt, og slett ikke i et Luther-år. Men det er heller ikke enkelt. For nåden er aldri enkel å håndtere. Nåden representerer alltid et brudd og et opprør. Den sier at det ikke går etter fortjeneste, men at det er den som ikke fortjener det som stikker av med hele potten.
Fra en side sett er dette en provokasjon. Det innebærer nemlig at det settes en strek over alle forberedelser og alt ærlig strev. I nådens øyeblikk teller ikke dette i det hele tatt.
Vanskelig
Ærlige og fornuftige mennesker har alltid hatt vanskelig for å forstå dette. Luther fikk merke det, men han var absolutt ikke den første. Allerede Paulus fikk høre det: Er benådning det eneste det dreier seg om, burde vi ikke da synde så mye som mulig, så nåden kunne bli enda større? Til og med disiplene ble provosert da de fikk høre at veien inn i Guds rike, den fant de nok aldri selv; det fikk de overlate til Gud.
Sett fra en annen kant er imidlertid nådens evangelium en selvfølge. For vi mennesker kjøpslår ikke med Gud. Og når Gud i sitt evangelium sier at han gir oss alt vi trenger, så er troens svar «ja takk» og ikke «ja, men». Ikke fordi vi skal grave oss ned i vår egen synd, men fordi vi vet når vi står for Gud, så står vi der med takknemlighet, uten behov for å rettferdiggjøre oss selv med egne bidrag og bedrifter.
Medmenneskene
Våre medmennesker blir imidlertid ikke borte av den grunn. Også de er omfattet av nådens evangelium. Også de er så verdifulle i Guds øyne at han lot sin Sønn dø på et kors for å kunne nå også dem med frelsens evangelium. Da var det kanskje ikke så dumt om de ble gjenstand for en viss positiv oppmerksomhet fra vår side også. Ja, de kan i grunnen få all vår oppmerksomhet. For gudsrelasjonens problem har Gud løst for oss, og den løsningen holder i all evighet, så der er det ikke mer å føye til.
Det sies av og til at Luther reduserte middelalderkirkens fokus på tro og gjerninger til et fokus på troen alene. Det er en meningsløs påstand. Også Luther fokuserer på tro og gjerninger. Hans poeng er imidlertid at de skal rettes hver sin vei. Gud skal ha vår tro og vår tillit, og den skal han ha fullt ut. Våre gjerninger skal vår neste ha, og der kunne det også hende de fikk bety noe.
Skaper rot
Blander vi disse perspektivene, da blir det bare kaos og rot. Da kommer vi trekkende framfor Gud med det vår neste skal ha, og gir i stedet vår neste det Gud skal ha. Det har lite for seg. Det sa både Jesus og Paulus, og det var et poeng Luther prøvde å fornye. Kanskje det er ett og annet her det kunne være verdt å reflektere over for oss også?
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 04.02.2017