Jeg har tidligere skrevet om og fordømt antisemittisme blant muslimer. Det har vakt en del motreaksjoner. Det interessante er at de ikke kommer fra muslimene. De negative reaksjonene har først og fremst kommet fra personer i enkelte kristne miljøer. Det handler i stor grad om mistro til hva jeg egentlig mener, angrep på muslimsk tro helt på siden av det som diskuteres, og å misforstå hva som sies. De muslimene som har reagert, har vært støttende. Spesielt sterk har støtten og oppmuntringen vært fra det lille, jødiske miljøet i Norge.
Hitler og muslimene. Historien om den palestinske og muslimske lederen (muftien), som var venn av Hitler og støttet nazistene, stemmer, og at noen muslimer kjempet på nazistenes side. Muslimer verden over støttet og hjalp jøder også. Det er minst like viktig, eller faktisk mye viktigere i disse dager.
Her kan vi nevne den iranske ambassaden i Paris som smuglet ut jøder ved å utstede iranske pass til dem. Her finner vi hele det albanske samfunn, hvor man gjorde det til en æressak å skjule og redde sine jødiske medborgere.
Her finner vi den marokkanske kongen, som nektet å utlevere «sine» jøder til nazistene, fordi de var «våre borgere». Vi finner muslimer i Bosnia som hjalp jøder med å skjule seg, og etter hvert rømme. Poenget er ikke å forskjønne historien, men å vise at den er sammensatt.
Sions Vise. I etterkant av annen verdenskrig og etableringen av Israel, har vi sett oppblomstring av antisemittisme blant araberne. Det samme Egypt, hvor Saladin etablerte et tolerant styre hvor jøder kunne leve i fred, har hatt noen av de verste antisemittiske utbruddene. Sions Vises Protokoller er en bestselger i flere arabiske land. Det bør kontres med kunnskap om at det er falskt, men også at det er malen som mye anti-muslimsk propaganda baseres på.
Kanskje kan det virke som en vaksine?
Den abrahamittiske arv. Muslimene finner, på samme måte som kristendommen, mye av sin historie i den jødiske religionen. Muslimer som studerer kristendom og jødedom, vil finne flere likhetspunkter med jødedommen enn med kristendommen.
I statsvitenskapelig teori heter det at hvor du sitter – altså i hvilken posisjon – avgjør hvor du står, altså hva du mener.
Muslimer og andre som ønsker å stille islam i et positivt historisk lys, fokuserer ofte på muslimers behandling av kristne og jøder. Så retter de til sammenligning et lys på det de kan finne av den kristne praksis fra den samme tid for å si noe om islam og kristendom i dag.
Islamkritiske og islamofobe fremstillinger sammenligner muslimenes datidspraksis negativt med dagens vestlige praksis med religions og trosfrihet. Begge deler er riktig isolert sett, men feil i sin helhet.
Min jødiske guide. Jeg selv skylder mitt engasjement i religion, dialog og sameksistens til en muslim med jødisk bakgrunn, Leopold Weiss, eller Mohammed Asad som han ble kjent som etter at han konverterte. Asad (1900-1992) var en journalist, skribent, lingvist, tenker, filosof, diplomat og muslimsk lærd som skrev en veldig god oversettelse og kommentar til Koranen.
Asad kom fra en familie som jobbet mye med oversettelse av jødiske tekster til europeiske språk. Han hadde stor kunnskap om overgangen mellom de semittiske språkene og europeiske språk. Han har også en rasjonell og åpen tilnærming til hellige skrifter som jeg har satt stor pris på.
Historien om den jødiske filosofen Moses Maimonides er et interessant eksempel på det meningsløse i en ensidig beskrivelse av forholdene under islam. Han og hans foreldre flyktet fra Cordoba, til Fez i Marokko da almohadene angrep og tok Cordoba. Almohadene diskriminerte og undertrykket minoriteter, jøder, kristne og muslimer med et annet syn.
Maimondes måtte flykte videre til Acre i Palestina da korstogene startet. Han endte opp i Egypt, som personlig lege for den berømte Saladin. Var de undertrykkende almohadene mer muslimske enn Saladin? De fleste muslimene vil nok velge den sistnevnte. Likevel må vi anerkjenne at almohadene begrunnet sine handlinger i den samme religionen. Kanskje må vi se litt utover det rent religiøse?
Blodanklagen. Antisemittisme, forstått som en irrasjonell tro på ondskap hos jøder, oppstod i middelalderens Europa i det 12. århundre i form av myten om den diabolske jøde som ofret kristne barn for å bruke blodet for rituelle formål. Det ble dessverre tatt opp av muslimer også. Et tidlig eksempel er den berømte blodanklagen i Damaskus i 1840. Denne blir jevnlig, men feilaktig, sitert som bevis for hjemmelaget muslimsk-arabisk antisemittisme.
Kort fortalt, Damaskus var under muslimsk styre, med både kristne og jødiske borgere. Kniving minoritetene imellom var vanlig, og begge forsøkte å egge den muslimske majoriteten opp mot den andre.
Syriske kristne fikk støtte fra europeiske kristne, som brakte med seg konspirasjonsteorier om blodanklagen. En tilflyttet fransk kristen prest forsvant, og jødene ble anklaget for å ha kidnappet og drept ham. 13 prominente jøder ble arrestert og torturert. Senere ble deres uskyld slått fast og den ottomanske sultanen Abdülmecid fastslo i et edikt at slike anklager ikke hadde noe rot i virkeligheten.
Vi kunne trengt mer fokus på sultanens ord i dag, da vi ser versjoner av blodanklagen dukke opp i enkelte muslimske land. Bakgrunnen er viktig å ta inn over seg, men like viktig er det å forstå at slikt hat finnes, og ikke minst at det må bekjempes. Vi muslimer kan snakke oss varme om toleranse blant muslimer i tidligere tider, det hjelper ikke om vi ikke greier å vise frem den samme toleranse i dag.
Min jødiske fetter. Muslimer vil ofte snakke om forholdet mellom seg selv og både jøder og kristne som mellom søskenbarn. Under karikaturstriden i 2006 kom jeg over en kronikk i den amerikanske avisen The Jewish Week, «The Respect of a Cousin». Forfatteren, Edward Miller, skrev om karikaturstriden, om behovet for å forstå hvorfor muslimer reagerte, og behovet for å vise respekt og forståelse.
Det handlet ikke om retten til å publisere noe andre fant krenkende, men om å forstå de sårede følelsene. De samme følelsene, minnet han om, som jøder får gjennom antisemittiske karikaturer i arabisk presse. Han delte en hadith, en fortelling om profeten, som handlet om jøder i Medina, hvor det var mange jøder. Et begravelsesfølge passerer, og Profeten står opp i respekt for dette. Noen av følgesvennene lurte på hvorfor de skulle vise respekt for den avdøde, han var jo en jøde? Profetens svar? Stå opp. Var ikke han også et menneske?
Han avslutter artikkelen med å si at noen muslimske aviser kanskje vil republisere kronikken, og at de som leser det vil tenke over at under karikaturstriden skrev en jøde i en jødisk avis om at Han de tegner og angriper i Europa, vi jøder vet at han så mennesket i den andre, også er jøde. Millers ord har gått i oppfyllelse.
Jewish Week har ikke arkiver fra 2006, så denne artikkelen fra en jøde, publisert i en jødisk avis, er i dag bare å finne på nettet hos muslimske nettaviser som republiserte artikkelen. Jeg har aldri møtt ham, men jeg bruker enhver anledning til å sende noen positive tanker til min jødiske fetter i USA.
Hellige skrifter. To ord om islamske tekster også. Det er spesifikt to tekster jeg ofte møter på som skal vise fiendskapet mellom jøder og muslimer. En fortelling om profeten (en hadith) og en tekst fra Koranen. Hadithen forteller om endetiden og slag mellom muslimer og enkelte jøder, og beskriver hvordan selv trær og steiner vil fortelle om hvor jødene gjemmer seg og la muslimene overvinne dem.
Det handler ikke om noe muslimene skal gjøre, men en beskrivelse av noe som vil skje. Nettopp derfor er hadithen ikke brukbar i å forme hvordan muslimer skal oppføre seg mot jøder. Dessuten, det handler ikke om jøder generelt, men en gruppe som skal følge en falsk Messias.
Det andre eksemplet jeg ofte møter på handler om at Koranen kaller jøder for griser og aper (blant annet i Koranen 2:65-67). Her er det to problemer. Dette dreier seg ikke om jøder i sin alminnelighet, men om spesifikke grupper jøder. I tillegg, blant de tidligste korantolkerne også, har mange sett på dette som bruk av metafor.
Disse skriftene blir brukt av islamofobe krefter. Men muslimer bør være mer opptatt av at disse blir brukt av muslimske ekstremister. Muslimer trenger å bruke mye mer krefter på de muslimene som misbruker disse skriftene, for det er nettopp deres misbruk som er det virkelige problemet.
Min jødiske venn. Jeg vil avslutte med noen ord om min kollega og venn Ervin Kohn. Jeg har lært utrolig mye om religion, tro og minoritetskompetanse fra Ervin, og ikke minst hatt det morsomt med å utveksle de mange spørsmål som religionene reiser. Vi er begge mye mer interesserte i å finne spørsmålene og dvele ved disse enn å finne svarene. Det er gjennom Ervin at jeg lærte antisemittismens lange historie å kjenne, og gjennom samtalene med ham at vi fant frem til likhetene mellom antisemittismen og islamofobien.
Jeg har lært mye om jødisk historie, og det gir en spennende innsikt i vår felles judeo-muslimske historie. Jeg mener at det er viktig å fremdyrke en bevissthet, hos både muslimer og jøder, at de ikke ble født til å hate hverandre.
Vi må få frem at det var en tid da jøder og muslimer faktisk jobbet sammen på en kreativ og gjensidig berikende måte. Dette kan fremme tillit på begge sider av tilsynelatende uoverstigelig kløft.