Spør man folk i Øst Afrika hva de mener om homofile, forstår man fort at her er det ikke lederne som er problemet. Disse holdningene er styrket de senere år blant annet fordi folk reagerer på Vestens ovenfra-og-ned holdninger. Og de reagerer på NGO-er finansiert av Vesten.
I Vårt Land 8. desember kommenterer Tale Hungnes, Stephanie French og Thor Danielsen fra Kirkens Nødhjelp en artikkel (Vårt Land 26. november) der jeg beskriver behovet for at bistand i større grad brukes til å bekjempe fattigdom, og at samarbeidet med land i sør må baseres på samarbeid mellom likeverdige parter.
Stor fart. De tre representante for Kirkens Nødhjelp påpeker at utvikling dreier seg om mange ting, blant annet modernisering av lover, utvikling av sivilsamfunn og grasrotbevegelser. Sett med Vestens øyne er vi opptatt av å styrke menneskerettigheter, utvikle demokrati og skape forståelse for likestilling. Det er jeg selvsagt enig i.
Mitt hovedpoeng var at i årene som kommer, så vil hovedvirkemiddelet for å bekjempe fattigdom være investering, handel, arbeidsplasser og vekst skapt av et lønnsomt næringsliv. Som Norad-direktør Jon Lomøy selv sa i sin presentasjon av resultatrapport 2016 i forrige uke: «Verden forandrer seg i stor fart, og det krever at norsk bistand tilpasser seg i takt med endringene.»
Det ypperlige bistandsarbeidet som Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner har gjort de siste tiårene, blant annet innen helse og utdanning, har uten tvil vært avgjørende for de utrolige fremskritt som er gjort på disse felt. God helse og utdanning er viktig for å legge til rette for økonomisk vekst og lønnsomt næringsliv.
Lite bærekraftig. Men historien har også vist at tradisjonell gavebistand i liten grad er bærekraftig og ofte har minimal effekt etter at bistandsmidlene tar slutt. Det er den erkjennelsen som kom fra Addis-konferansen om fremtidens bistand og fra Paris-konferansen om hvordan klimaproblemet må løses.
I dag går bare 2 prosent av norsk bistand til næringsutvikling. I framtiden må bistandsmilliarder brukes til å utløse trillioner privat kapital. Denne erkjennelsen er tung å akseptere for mange tradisjonelle bistandsaktører, fordi det oppleves som en trussel mot egne interesser.
Det nye i mange afrikanske land er at to tiår med vekst og økende skatteinntekter har redusert bistands- avhengigheten. Landene er i større grad herre i eget hus og i mindre grad tiggere i verdenssamfunnet. I mange afrikanske land reageres det på at «sivilsamfunnet» er finansiert og delvis skapt utenfra.
Det ville vi også gjort hvis andre land finansierte «sivilsamfunnsaktører» med sterke meninger og kritikk av tradisjonelle norske holdninger og verdier. Samarbeid basert på likeverd vil være en forutsetning for at vi i Vesten skal kunne bidra positivt til fattigdomsreduksjon i sør.
Ikke overkjøre. Det må innebære at vi ikke opptrer annerledes i deres land enn vi kunne akseptert i Norge. Vi må ikke overkjøre deres selvstendighet eller stolthet bare fordi de er fattige og trenger vår bistand – slik mange har gjort fram til nå. I noen land er reaksjonen så sterk i brede lag av folket (ikke bare den politiske eliten) at det bidrar til å undergrave vestlige ideer og verdier.
Mitt argument var derfor at vi må stoppe ovenfra- og ned-holdninger, være mer opptatt av å bevise i praksis at vi er en partner i kampen mot fattigdom – og samtidig være tydelig på våre verdier.
De tre representantene for Kirkens Nødhjelp inviterer meg på en reise for å se hvordan «folk på bakken kan skape varig endring ved å stille krav til sine myndigheter». Det leder en til å tro at verden består av velmenende og vestlig verdiorienterte fattige folk i kamp mot tilbakestående og fordomsfulle ledere som hindrer det gode.
Dette verdensbildet er naivt og feil. Slike forestillinger rettferdiggjør ovenfra- og ned-holdninger til myndigheter og demokratisk valgte ledere. Og legitimerer utenlands-finansiert politisk påvirkningsarbeid betalt av norske offentlige penger. Det er det flere enn de politiske lederne i sør som reagerer på.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.12.2016