Debatten om aktiv dødshjelp er «i vinden» som aldri før. Reidun Kjelling Nybø leverte det interessante og velinformerte innlegget «Livsviktig med åpen debatt om dødshjelp» (Vårt Land 20. september). Morten Horn fulgte opp på verdidebatt.no.
Stadig flere land har legalisert praksisen – senest Canada i juni. Filosof Ole Martin Moen vil (Morgenbladet 21. oktober) «lovfeste at aktiv dødshjelp bør tillates når en pasient (1) lider uutholdelig, (2) har ingen realistiske utsikter til bedring og (3) har tatt et selvstendig valg om å dø.»
Ole Peder Kjeldstadli i Foreningen Retten til en verdig død bemerker i Morgenbladet 11. november og i Vårt Land at hans forening «arbeider for at loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen» skal kunne få såkalt aktiv dødshjelp.
Begge to leverer et paternalistisk og selvmotsigende forsvar for sine posisjoner.
Lide maksimalt. Deres felles hovedargument er retten til selvbestemmelse. Kjeldstadli vil likevel nekte for eksempel kronisk og psykisk syke retten til «dødshjelp» – disse må pent leve videre, deres «plikt er å lide maksimalt», for å sitere hans egen anklage mot norske politikere som er mot legalisering. Dette er paternalisme i ren form, som når foreldre sier til sine barn: «Du får gjøre akkurat som du vil, så lenge du gjør det jeg har bestemt.»
Det Kjeldstadli prediker er forøvrig i strid med lovene i BeNeLux-landene, som nettopp åpner for også ikke-terminale (ikke døende) pasienter – og der man har en ditto praksis. Moens kriterier er derimot i tråd med lovene i BeNeLux, som like fullt er paternalistiske: Du må lide enten somatisk eller psykiatrisk for å kunne motta «helse»-tilbudet om å bli drept av en lege.
For hvorfor skal dét være tilfellet? Dersom jeg bestemmer over mitt eget liv, og legen som er villig til å drepe meg bestemmer over sitt, følger det at jeg selvsagt må kunne be en lege om dette selv om jeg bare er lei av livet – og fullstendig uavhengig av om det finnes det Moen meget upresist kaller «realistiske utsikter til bedring».
Interessant nok mener nesten en tredjedel av legene i en nylig nederlandsk vitenskapelig undersøkelse at livstrøtthet, uten ledsagende alvorlig «utsiktsløs» somatisk eller psykiatrisk sykdom, burde kvalifisere for dødssprøyten.
Dødens stengte dør. Dette er ikke pasienter i noen tradisjonell forstand, ettersom deres lidelse er eksistensiell. Men dersom Moens lovforslag gikk igjennom, ville ikke disse få utøve sin selvbestemmelse nettopp fordi de ikke er pasienter – de «lider på feil grunnlag», og dødens medisinske dør er følgelig stengt for dem. Og dørvakten heter Ole Martin Moen. Kjære kollega: Jeg skal ha meg frabedt at folk som deg tar seg til rette i livet mitt om jeg skulle komme til å lide eksistensielt på denne måten, og bare ville dø med en leges hjelp.
Det er ekstra pinlig at en filosof ikke ser at han her slår seg selv på munnen når han bruker selvbestemmelsesretten som trumfkort. Enda verre blir det når Moen samtidig sier til Morgenbladet at han «er det som på engelsk heter left-libertarian». Den mest kjente libertarianske posisjonen er den Robert Nozick utvikler i klassikeren Anarchy, State, and Utopia fra 1974 (og som undertegnede skrev doktoravhandling om). Retten til selvbestemmelse er selve det etiske aksiomet i libertariansk tenkning. Hos Nozick springer denne retten ut av den enkeltes «self-ownership»: Ettersom enhver eier seg selv og sin kropp, kan han eller hun gjøre hva som helst med sitt eget liv. Som en konsekvens forsvarer han for eksempel det frivillige slaveri – gitt at det er mellom voksne samtykkende personer, som alle eier seg selv.
«Slavedriver». En stat som forbyr mennesker total kontroll over seg selv, er derimot en institusjonalisert, illegitim slavedriver, skriver Nozick. Den opp- fører seg som om den hadde aksjer i kroppen din, og dermed kan være med på å bestemme over hva du foretar deg. Følgelig vil en stat som i det hele tatt opererer med kriterier for hvem som skal få «dødshjelp» utøve det Nozick kaller «delvis slaveri» («partial slavery»). Det er altså et slikt statlig slaveri den «frihetselskende» Moen forsvarer, men Kjeldstadli er klart den største slavedriveren av de to.
Et annet lett identifiserbart hovedargument hos begge er det vi kan kalle «lidelsesargumentet». Dette er, ikke overraskende, særlig fremtredende hos hedonisten Moen – for «glede og lykke er det eneste som er godt i seg selv».
Men ut i fra dette argumentet burde de også forsvare medisinske mord: At leger bør kunne ta livet av pasienter som lider uutholdelig, men ikke kan forespørre dødssprøyten – eksempelvis alvorlig skadde nyfødte og sterkt senil demente. For hvordan kan man forsvare at disse pasientene har en «plikt» til «å lide maksimalt» (Kjeldstadli) bare fordi de ikke er samtykkekompetente? Hjerterått, og dertil dypt urettferdig.
For dem som måtte være interessert i detaljene i argumentet vises til en artikkel jeg i 2016 skrev sammen med lege og medisinsk etiker Morten Magelssen i Journal of Medical Ethics: «Medical murder in Belgium and the Netherlands».
I 2013 publiserte jeg artikkelen «Palliative care ethics: The problems of combining palliation and assisted dying» i tidsskriftet Progress in Palliative Care. Her lanserte jeg tesen om at legalisering av en medisinsk praksis medfører praksisens institusjonalisering – og med det dens normalisering.
Morgenbladets debattredaktør Marit K. Slotnæs bemerker 11. november i år: «I bio-etiske spørsmål, skriver Kristin Clemet, snakker forskerne gjerne om en typisk utvikling: Først skjer det en legalisering, det vil si at noe som før var forbudt, blir tillatt. Så skjer det en institusjonalisering, ved at helsevesenet påtar seg oppgaver og ansvar de før ikke hadde. Til sist skjer det en normalisering, som innebærer at holdningene endrer seg hos det store flertallet. Legalisering, institusjonalisering, normalisering. Utviklingen er tydelig når det gjelder abort, og Clemet mener å se det samme i land som har legalisert eutanasi.»
Drapsmonopol. En annen mulig utvikling er at legene vil miste sitt drapsmonopol i Nederland, og at livslidelse vil bli legalt kriterium for frivillige medisinske drap. Skulle det skje, vil det være «et lite steg for jussen, men et stort steg for selvbestemmelsen». Da vil det bli enda mer tydelig at Moen og Kjeldstadli sitter på sin høye hest med kallenavnet «Paternalistisk inkonsistens».
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.02.2016