(Tale Hungnes. Kirkens Nødhjelp i Tanzania. Stephanie French. Kirkens Nødhjelp i Angola. Thor Danielsson. Kirkens Nødhjelp i Pakistan)
Kjell Roland i Norfund ser ut til å hevde at næringsliv og investeringer er det eneste svaret på det som ikke fungerer i bistanden («Trenger en revolusjon», Vårt Land 26. november). En slik analyse blir altfor enkel.
Verden har satt seg fore svært ambisiøse mål for 2030 gjennom bærekraftsmålene som alle verdens land ble enige om i fjor. Det er helt åpenbart at privat sektor har en viktig rolle å spille, særlig når det gjelder å skape økonomisk vekst og arbeidsplasser.
Men det er naivt å tro at næringsliv og investeringer er svaret på alt. Utfordringene er mange, og svarene like mange. Hvordan løse problemer med seksuell og reproduktiv helse om vi ikke får de religiøse lederne på banen?
Hvordan sørge for et anstendig arbeidsliv uten fagforeningene? Hvordan sørge for god helse og utdanning uten et robust skattesystem? Hvordan sikre at myndighetene fordeler ressursene rettferdig uten et sterkt sivilsamfunn?
Dresskledd. Når Roland snakker om bistand og beslutningspåvirkning skinner bakgrunnen som konsulent for store internasjonale prosjekter gjennom. Vi skjønner godt man kan bli desillusjonert. Men fjernt fra virkeligheten til dresskledde konsulenter som flyr mellom New York og Brüssel finner vi grasrotbevegelser som skaper varig endring på bakken.
God bistand gjør nemlig bistanden overflødig. I Tanzania har Haydom lutherske sykehus, et av landets beste sykehus, vært finansiert av norske bistandspenger. Det blir nødvendig i mange år fremover, men Kirkens Nødhjelps partnere jobber for en mer varig løsning. Gjennom faktabaserte rapporter, dialogmøter med myndighetene og mobilisering i menighetene arbeider de for at den tanzanianske staten skal tette smutthullene i skattesystemet og få slutt på korrupsjonen.
Tanzanias inntekter må ikke snikes unna til skatteparadis, men heller brukes på sykehus, skoler og trygdeordninger. Partnerne våre jobber for et skattefinansiert helsesystem som gjør at alle kan få tilgang til de helserettighetene de har krav på.
Mer rettferdig. God bistand sørger for at ressursene fordeles mer rettferdig. Staten Angola har enorme inntekter fra oljeutvinning.
Når 40 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom skyldes det at rikdommen havner i lommene til noen få fremfor til utdanning og helse.
Det Angola trenger er ikke først og fremst stat-til-stat bistand fra Norge. Det angolanere flest trenger, er aktører som kan holde sine egne myndigheter ansvarlige og kreve at statens inntekter blir fordelt videre.
Korrupsjonsjegere. I Angola driver kirkene lokale grupper med korrupsjonsjegere. De har lært seg å lese budsjetter og oppdager når pengene ikke går dit de skal. Noen ganger oppdager de at det har blitt betalt for mye, andre ganger har det blitt gjort en for dårlig jobb, eller ikke blitt gjort ferdig. Funnene må de lokale myndighetene deretter svare for. På denne måten har landsbyer fått vanntilgang og veier blitt utbedret, og det med penger som allerede var der, men som ble brukt på feil måte. Det samme skjer i Tanzania.
Protesterte. I Pakistan har det i mange år vært lover og regler som har gjort det vanskelig å bli likestilt. Men våre partnere tok tak i dette, og flere års arbeid kulminerte i at flere tusen mennesker møtte opp til en stor demonstrasjon. De protesterte mot at kvinner ikke kan arve like mye som menn og mot at mange giftes bort mot sin vilje. Dette førte til at parlamentet gikk inn for en lovendring som gjorde at det ble straffbart å nekte kvinner å arve. Kvinner og menn stiller dermed likt i arvespørsmål og det bidrar til å hindre tvangsekteskap.
Her er det ingen fly. Få dresser, hvite fjes eller vestlige navn. Det er grasrotbevegelser, kirkesamfunn, imamer og kvinnegrupper. Dette er beslutningspåvirkning, og det virker. Vi inviterer gjerne Roland med på reise for å se hvordan folk på bakken kan skape varig endring ved å stille krav til sine myndigheter.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.12.2016