Den kloke Chesterton sa engang på sitt tørrvittige engelsk: «Fem ganger er Kirken gått i hundene, men hver gang var det hundene som kreperte!» I de stormkast som nå ryster vårt hjemlige katolske bispedømme, kan et historisk perspektiv virke så vel beroligende som klargjørende, både for aktørene og iakttagerne.
Den katolske kirke i Norge har et luksusproblem: Den vokser mens alle andre kirkesamfunn går tilbake. Det er selve farten som er problemet: Da jeg ble katolikk i 1975 hadde Kirken 18.000 medlemmer. 40 år senere er tallet minst tidoblet. Det skyldes selvsagt den enorme strømmen av katolske innvandrere, særlig fra Polen. Kirkens egentlige problem er ikke at den har registrert for mange, men for få. Stat og kommuner er blitt spart for millioner ved at bispedømmet ikke raskt nok har funnet et system for sikker registrering. Jeg forsvarer ikke dem som i forvirringen har søkt tilflukt i telefonkatalogen, men selv det må sees i sin sammenheng.
Mer enn respekt. Viktigere enn selve registreringen er det likevel at alle som kommer, får kirkelig betjening. Her har biskop Bernt I. Eidsvig gjort en innsats som det står mer enn respekt av. Det er nesten et mirakel at han har fått det til. Faktum er at praktisk talt alle våre nyankomne trosfeller får den kirkelige betjening de trenger, de fleste til og med på sitt eget språk. Våre kirker er for små, våre prester for få, men ved at messene følger hverandre på løpende bånd i kirkene, og mange prester feirer flere søndagsmesser, er det blitt mulig for de aller fleste å gå til messe på Herrens dag. Om de katolske innvandrerne selv fikk spørsmålet om hvem som bidro mest til deres trivsel i Norge, tror jeg Kirken ville komme svært høyt opp på listen, også blant de mange uregistrerte.
I denne veldige strømmen av trosfeller fra utlandet kan norske katolikker lett føle seg overskyllet. I alle år har de fleste av oss ønsket at Kirken her til lands midt i sin universalitet også skulle være norsk. Her har konvertittene vært pådriverne; det er vi som har oversatt liturgien til norsk, og laget salmebøker og bønnebøker der norsk tradisjon har fått en bred plass. Våre tre norskfødte biskoper har alle vært konvertitter. Konvertittene har virkelig preget vår hjemlige katolisisme, til glede for mange, og til gremmelse for noen. Gleden var så stor da Eidsvig i 2005 ble vår tredje norske biskop etter reformasjonen, at de som gremmet seg måtte ligge lavt.
Kom ikke. «Med sin høye gestalt, sine hevede øyenbryn og tunge øyenlokk ser han ganske fjern og utilnærmelig ut,» skrev jeg i dagboken i 1974, etter et hybelbesøk hos min nåværende biskop. «Til tross for sine tyve år er han en meget gammel mann, som utvilsomt kommer til å bli yngre med årene. Konklusjonen var klar: «Bernt er en bror, og vi er begge i eksil.»
Da jeg året etter ble opptatt i Den katolske kirke, var Bernt den ene av to venner som nektet å være til stede. Den andre var Mgr. Torbjørn Olsen, som nå er katolsk sogneprest på Hønefoss. Den senere pater Arnfinn Haram likte heller ikke at jeg konverterte, men siden jeg hadde hjulpet ham med gresken, var han i det minste på plass på orgelgalleriet og sang «Ved Babylons floder lengtet vi mot Sion». Alle fire fant vi etter hvert vårt «Sion» i Moderkirken.
Veien dit kunne være kronglete. For Bernt gikk den gjennom KGBs fengsel i Moskva, der han satt i 101 dager for å ha bragt medisiner til syke medkristne. Straks han slapp ut, gikk veien til Rom.
Lide. Min novisemester i Toulouse sa noen ord jeg aldri har glemt: «Dere er nok alle rede til å lide for Kirken, men det er langt mer sannsynlig at dere kommer til å lide på grunn av Kirken.» Vi fire vennene fra 70-tallet fikk hver på vår måte erfare sannheten i dette. For vår biskop er det nok fremdeles en daglig realitet. For meg var situasjonen for noen år siden så tilsynelatende håpløs at jeg søkte paven om å få slutte som prest. Han svarte heldigvis nei. Jeg er sikker på at han ville svare det samme om Bernt skulle ønske å søke avskjed som biskop.
Paven har gjennom snart to årtusener gjort flere erfaringer enn noen annen: Ingen har i sine arkiver flere skriftlige belegg for menneskenaturens smålighet og ondskap, men heller ikke for hvilke under nåden kan utrette i et urolig menneskehjerte. Ingen har flere beviser enn paven på at alt går over. Men Kristi løfte til Peter står fast: «Helvetes porter» skal aldri få Kirken i sin vold.
Det undret meg da jeg stod midt i stormkastene at min kjærlighet til Kirken var den samme. Det er en kjærlighet vi katolikker har felles, og som kan virke uforståelig for andre. Kirken er ifølge vår tro «Kristi legeme» i verden, med alle de sår vi selv påfører det, vi som er «lemmer» på dette legemet.
Forenet. Gjennom biskopen er vi forenet med hele den universelle Kirken. Han styrer sitt bispedømme med den apostoliske fullmakt han mottok i sin konsekrasjon, og ingen katolsk messe kan feires utenfor enheten med biskopen og uten en forbønn for ham. Det forbyr oss hverken å kritisere biskopen eller å være uenige med ham, så lenge vi ikke ringeakter hans embete og nekter ham den aktelse vi skylder ham som apostlenes etterfølger. Gjør vi det, er vi ekskommunisert, om ikke i navnet, så i gavnet.
Det er det med oss katolikker …