Hva er det med oss katolikker?

Den kloke Chesterton sa engang på sitt tørrvittige engelsk: «Fem ganger er Kirken gått i hundene, men hver gang var det hundene som kreperte!» I de stormkast som nå ryster vårt hjemlige katolske bispedømme, kan et historisk perspektiv virke­ så vel beroligende som klargjørende, både for aktørene og iakttagerne.

Den katolske kirke i Norge har et luksusproblem: Den vokser mens alle andre kirkesamfunn går tilbake. Det er selve farten som er problemet: Da jeg ble katolikk i 1975 hadde Kirken 18.000 medlemmer. 40 år senere er tallet minst tidoblet. Det skyldes­ selvsagt den enorme­ strømmen av katolske innvandrere, særlig fra Polen. Kirkens egentlige problem er ikke at den har registrert for mange, men for få. Stat og kommuner er blitt spart for millioner ved at bispedømmet ikke raskt nok har funnet et system for sikker registrering. Jeg forsvarer ikke dem som i forvirringen har søkt tilflukt i telefonkatalogen, men selv det må sees i sin sammenheng.

Mer enn respekt. Viktigere­ enn selve registreringen er det likevel at alle som kommer, får kirkelig betjening. Her har ­biskop Bernt I. Eidsvig gjort en innsats som det står mer enn ­respekt av. Det er nesten et mirakel at han har fått det til. Faktum er at praktisk talt alle våre nyankomne trosfeller får den kirkelige betjening de trenger, de fleste til og med på sitt eget språk. Våre kirker er for små, våre prester for få, men ved at messene følger­ hverandre på ­løpende bånd i kirkene,­ og mange prester feirer flere søndagsmesser, er det blitt mulig for de aller fleste å gå til messe på Herrens dag. Om de katolske innvandrerne selv fikk spørsmålet om hvem som bidro mest til deres trivsel i Norge, tror jeg Kirken ville komme svært høyt opp på listen, også blant de mange uregistrerte.