Far har da ikke vært taus

Overskriften på Hans Egils Vigdels innlegg i Vårt Land 21. mai var ‘Tausheten er skuffende’. Det var illustrert med et stort bilde av min far. Vigdel etterlyser at «trosbevegelsens ledere» kommer på banen i kjølvannet av «Frelst»-dokumentaren på VGTV.

[ Les Hans Eskil Vigdels innlegg i denne lengre nettutgaven ]

Biografi. Siden jeg både jobber med en biografi om far og en bok om «avhoppere», føler jeg behov for å forsvare ham i denne saken. Om noen har vært på banen når det kommer til oppgjør med stressbasert kristendom, er det vel far.

(Åge Åleskjær, her i Sarons Dal sommeren 2013. Foto Erlend Berge)

Allerede i år 2000 erklærte han at Oslo Kristne Senter ikke lenger ønsket å være en del av trosbevegelsen. Han har skrevet hele bøker som er et oppgjør med den formen for heseblesende­ kristendom, for eksempel Fullstendig frihet (Logos Forlag, 2004). Her er et utdrag:

Prestasjonsangst. «Disse tradisjonene fører ofte folk inn i strev og åndelig prestasjonsangst. På mange måter har man et evangelium for de resurssterke og energiske, og man skaper tapere som ikke klarer å henge med på kjøret. (…) Jeg har opplevd dette i alle kristne miljøer. I min lutherske oppvekst hadde man en veldig god forståelse av nåden, og den har hjulpet meg til den klarhet jeg nå jubler over. Men samtidig hadde man mange­ religiøse regler som gjorde at kristendommen ble oppfattet som en 'tvangstrøye' av de utenforstående. (...)»

Far skrev videre: «Da jeg havnet i pinsebevegelsen og det karismatiske miljøet, var strevet på enkelte områder faktisk verre. (…) Trosbevegelsen hadde samme fenomen når det gjaldt strev og prestasjonskristendom, men det gikk på andre ting. Der var det et strev rundt bønn, krigføring og tro … Mange syke opplevde dessuten et ‘krav’ om større tro for å bli helbredet. Ungdommer ble ofte satt under et press om å evangelisere, stå opp grytidlig for å be, og holde seg unna det annet kjønn. Naturlige ungdomsforelskelser ble kneblet under en tanke om å finne den eneste rette i første forsøk. (…) Jeg forstår godt den syke mannen som ikke var blitt frisk til tross for gjentatte runder med forbønn. Han stod fram som ‘avhopper’, og oppga som grunn: ‘Jeg ble så fryktelig sliten!’»

Og far fortsatte:

«Det er klart at når man bruker slike slagord som at ‘vekkelse staves hardt arbeid’, og kristne bøker handler om å ‘jage etter Gud’, da kan man forstå at noen hopper av fordi de ‘blir så fryktelig slitne!’ Dessverre har jeg sett mange fine ungdommer kjøre hodet i veggen på grunn av misforstått pes i bønn og evangelisering, og alt dette gjør at jeg med stor iver skriver denne boka. Jesu invitasjon er nemlig fortsatt gyldig: ‘Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg skal gi dere hvile.’»

Oppgjør. I år 2000 ble det tatt offentlige oppgjør med ­Livets Ord-kristendommen, og folk som hadde blitt ofre for menighetens loviskhet, ble tatt opp på plattformen og gitt blomster. Ikke minst hadde loviskheten fått et altfor stort spillerom i ungdomsmiljøet «Ny generasjon», og dette tok også ledelsen i Oslo Kristne Senter endelig et oppgjør med. Man kan si det kom seint, men det kom jammen godt!

Det er vel få miljøer som har gjennomgått så gjennomgripende forandringer som det Oslo Kristne Senter gjorde mellom år 2000 og 2005. At far stort sett bare fikk kritikk fra de lutherske teologene for sine oppgjør med loviskheten, synes jeg er trist.

Når det nå etterlyses at «trosbevegelsens ledere» kommer på banen, blir jeg usikker på hvem som menes. Min far og Stephan Christiansen gikk jo hver sin vei for 16 år siden, og at de har svært ulik betoning i sin forkynnelse veit vel alle som har hørt dem mer enn en gang.
Finnes ikke. Og trosbevegelsen finnes jo ikke lenger her i landet, så hvem er da dens ledere?

Ekman. Dens mest profilerte leder i Skandinavia er blitt katolikk, noe jeg fortsatt finner ganske ­komisk. Flere andre har også gått i høykirkelig retning, siden de tydeligvis finner samme utløp for sin loviskhet der. Andre igjen har i­ngen stemme i Kristen-Norge i dag i det hele tatt, og driver med helt andre ting enn menighet. Jesus Church er blitt en del av pinsebevegelsen.

Så hvem er det egentlig som skal komme på banen, sånn helt konkret? Arnfinn Clementsen? Han tok oppgjør med mye av fortiden i boka Tøffe tider, og er i dag KrF-politiker. Leif Jacobsen? Han er blitt metodistpastor. Enevald Flåten? Han opplever tøffe ting og trenger ikke rampelys nå for tiden. Hans Rogstad? Martin Meland?

Jeg kommer ikke på noen flere i farten, jeg. Og jeg tror det finnes langt viktigere stemmer enn disse i «Frelst»-debatten. Og det er det fine med denne debatten, at vi har fått høre helt nye stemmer.

For de nevnte pastorene er jo allerede blitt hørt for lenge siden. Eller har folk allerede glemt debattene i kjølvannet av Levende Ord-kollapsen for noen år siden? Er det en regelrett reprise av denne man ønsker, hvor de samme folka for n’te gang skal beklage ting de allerede har tatt sterk avstand fra, bare fordi det finnes enkelte moderne aktører i helt andre sammenhenger som nekter å gjøre det samme, og som insisterer på å fortsette i det samme loviske giret som på 1990-tallet?

Loviskhet. For all del: Dess flere stemmer som tar oppgjør med loviskheten i kristenheten, dess bedre! Og vi tåler selvsagt enkelte repriser. Død over prestasjonskristendommen! Dette angår ikke bare en trosbevegelse som ikke lenger eksisterer, men en generell loviskhet som har ridd mange ulike kristenkretser som en mare. Så: Full åpenhet!
Det bare forundrer meg at man etterlyser, ved navns nevnelse, den ene stemmen som nesten ikke har gjort annet enn å rope ut mot loviskhet og advare mot åndelig manipulasjon i 16 år nå.

Jeg vet at jeg som sønn ikke er helt objektiv, men likevel: Hvilken annen kjent predikant i norsk kristenhet har stått mer på barrikadene mot lovisk prestasjonstro enn det han har gjort siden år 2000 og fram til i dag?

Han kommer nok på banen denne gangen også, men inntil jeg opplyste ham om debatten i helgen, kjente han ikke til innholdet i den. Far leser nemlig bare Romerikes blad og er sjelden på internett. Sånn til opplysning.

DETTE ER EN FORKORTET UTGAVE AV ET INNLEGG PÅ BLOGGEN MIN. DEN FORKORTEDE UTGAVEN BLE LAGET FOR VÅRT LAND SOM HAR PUBLISERT DEN PÅ VERDIDEBATT.NO OGSÅ. SELV HAR JEG IKKE KAPASITET TIL Å FØLGE OPP DEBATTEN UTENFOR MIN EGEN BLOGG.