Den nye tertiærkunnskapen - hvor relevant er skolen?

Fra bloggen: alternativped.com

Innlegg på lanseringsseminaret for boka: Glenn E. Torgersen (red) (2015). Pedagogikk for det uforutsette. Bergen: Fagbokforlaget. Litteraturhuset 21/9 2015

Mitt tema i boka er: ”Tertiærkunnskap".

- Men primær-kunnskapen kommer først i livet. Den er ofte ubevisst, konkret, egen erfaring , hverdagskunnskap. Den er automatisk der når vi trenger den. Vår egen kunnskap i "første person".

- Sekundær-kunnskapen, den kommer senere. Den er symbolsk, teoretisk, bygger ofte på forskning og gis oss av andre, i "annen person".

Primærkunnskapen har tapt terreng. Sekundærkunnskapen er blitt hegemonisk. Sekundærkunnskapen har blitt industriell. Den masse-produseres til masse-forbruk etter modellen: Forskning – metode – anvendelse. Noen eksempler fra utdanningsfeltet:

1)  Den velkjente utdanningsforsker John Hattie lager meta-studier hvor data fra mange undesøkelser slås sammen. Men da generaliseres det vertikalt til abstrakte populasjoner, som egentlig ikke finnes. Slik kunnskap er nærmest ubrukelig, men tiljubles likevel av mange norske utdanningsbyråkrater og rektorer, og trees ned over hodet til lærere og elever.

2)  Lærere kurses av f eks Utdanningsdirektoratet i nye fagopplegg, hvor metoden er bestemt ned på detaljnivå i hver undervisningstime. Lærerne stønner, de, elevene og foreldrene blir umyndiggjort. Resultat: dårligere læring. Oslo er et eksempel på en kommune som har kjørt dette langt.

3)  Media og forskere omfavner hverandre med tidens mantra: ”forskning viser”. Men online-teknologien er lunefull. Vi må sjekke flere kilder…og vi må gjøre det selv. Vi har selv ansvaret for vår egen læring og vår egen kunnskap.

I en ny tid med flere uforutsette endringer, hendelser og katastrofer i natur og samfunn, er primærkunnskapen blitt for mager. Den rekker ikke. Sekundærkunnskapen er blitt for treg, vertikal (nærmest totalitær) og ofte abstrakt til det ugyldige.

Det er ryddet åpning for Tertiærkunnskap. Noen kjennetegn:

1)  Tertiær-kunnskapen utvikles fra alle kanter: fra store forsknings-institusjoner, små miljøer eller enkelt personer.

2)  Mest mulig nærhet mellom bruk av kunnskap – kunnskaps-utvikling og læring. ”Kortreist kunnskap” er ofte best.

3)  Mest mulig horisontal generalisering av kunnskap. Man lærer av naboen, nær eller fjern.

Noen eksempler på tertiærkunnskap:

-      En kommune gjør en undersøkelse av et anti-rus prosjekt. Nabo-kommunen plukker opp det den finner interessant, gjør kanskje en ny undersøkelse…så tredje kommune.. osv.

-      I Moderne kreft-forskning og bruk av gener, er det samarbeid mellom forskere-leger-pasienter.

-      Amatører og profesjonelle bilmekanikere legger ut manualer på internett, som alle bruker.

-      I Sotsji-OL i 2014, første halvdel, misset nordmennene på smøringen, ikke svenskene. Nordmennene hadde et for tungt, tregt vertikalt, ”sekundærkunnskaps”–apparat. De taklet ikke den nye vær-situasjonen. Svenskene hadde et mindre apparat, mer fleksibelt med åpen tilnærming, en mer horisontal tertiær-kunnskaps-tilnærming. De så ut av vinduet, prøvde seg fram og lykkes.

Skolen bygger på ”sekundær-kunnskaps-paradigmet”, industrielle masse-pedagogiske-prosesser ovenfra -ned. Dette holder ikke lenger. Framtidas læring og kunnskap må organiseres etter et åpent mer horisontalt ”tertiærkunnskaps-paradigme”. Man kan gjerne kalle dette ”grønn”-pedagogikk