Når liket blir kaldt
Kan vår holdning til menneskeverdet påvirkes av hvordan vi behandler våre døde?
Science fiction-romanen Dune foregår på ørkenplaneten Arrakis. Der er det så tørt at mennesker ikke kan leve – så folket der tvinges til ekstreme tiltak for å spare på vannet. Når noen dør blir liket preparert slik at vannet (omtrent 60 prosent av kroppsvekten) gjenvinnes. Tørrstoffet tilhører individet, men vannet tilhører stammen – og tilbakeføres til drikkevannsreservoaret.
I oljelandet Norge har vi vann nok, men verdsetter karbonet. Da er det kanskje ikke så rart at noen har begynt å karbonisere sine kjære, omdanne kremasjonsasken til diamanter.
Hvor går egentlig grensen for hva man kan gjøre med et dødt legeme? I Irland, hvor de har en grunnlovsparagraf som gir fosteret fullt menneskeverd alt fra unnfangelsen, ville legene forsøke å holde ved like (sic!) kroppen til en ung kvinne som døde da hun var gravid i uke 15. De ville bruke liket hennes som en slags inkubator fram til babyen ble levedyktig – noe som ville ta uker og måneder. Da de ga opp var kroppen i ferd med å gå i oppløsning grunnet infeksjoner og sviktende blodsirkulasjon.
