Tema er oppsettingen av Morten Traaviks nordkoreanske Torbjørn Egner-twist: Kardemomyang.
Nylig har vi hatt en lang runde med kritikk mot kulturminister Thorhild Widveys famøse telefon til MiST-direktør Suzette Paasche. Noen krever hennes hode på fat. En utidig innblanding i det frie kulturliv, mener kritikerne.
I tilfellet Nord-Korea utviser en del av kulturfolket en nesten grenseløs kulturell sensitivitet på vegne av en statskontrollert kulturforvaltning hvor det ikke finnes et hårs differanse mellom stat og kunst.
Et mer eksplisitt samrøre mellom norsk kunst og totalitære kulturmyndigheter har vi ikke sett siden mellomkrigstiden, gjennom biennalen Zeitgenössische Norwegische Malerei und Skulptur i Berlin i 1933. Utstillingen fikk skryt i nazipressen, fordi kunsten var figurativ og kompatibel med Entartete-kampanjen nasjonalsosialistene rettet mot all ugermansk kunst. På dette tidspunktet hadde de tyske nazimyndighetene allerede begynt å fengsle frie kunstnere. I følge Aftenpostens Berlinkorrespondent Axel Thorstad hadde utstillingen en ikke så rent liten kulturpolitisk betydning. De norske kunstnerne sto de ledende tyske kunstnere nær, mente han: "Dermed er rettesnoren egentlig gitt for det nye regimets kunstpolitiske innstilling." Kritikken var selvsagt massiv.
Når Morten Traavik og Festspillene skal sette opp et lystspill i samarbeid med nordkoreanske kulturmyndigheter, er det altså rimelig taust. Formelt samarbeid med et totalitært regime med så grove forbrytelser mot menneskeheten på samvittigheten kan i en historisk kontekst vanskelig oppfattes som annet enn tankeløst medløperi. Tidligere har Kulturrådet bidratt med millionsummer til lignende samarbeid med Nord-Korea.
Selektivt raseri
Så hva skyldes disse prioriteringene?Noen mener at de aldri vil vurdere kunst med politiske briller, men er det virkelig mulig?Hvordan bedømme dette "kunstfaglig"? Den dagen Festpillene viser kunstprosjekter som nyanserer bildet av Jobbik i Ungarn eller Gyldent Daggry i Hellas – i nært samarbeid med disse partiene – da kan vi tro på at dette bare handler om kunst. Men vil vi det? Det er svært sannsynlig at kulturlivet ville sprekke av sinne den dagen et slikt prosjekt fikk offentlig støtte, selv om Nord-Korea er langt verre enn det aller meste. Hvis svaret til Festspillene er nei til slike samarbeider – hva er det da ved nordkoreanske kulturmyndigheter som gjør dette annerledes? Alle kunstnere må kunne holdes ansvarlige for politiske effekter av sin kunst, i hvert fall når de er forutsigbare. Hvilket ansvar forvalter Festspillene når de støtter et prosjekt som samarbeider med en totalitær statsmakts kulturinstitusjoner? Hvor fri er kunsten i Nord-Korea?
Skjønt boikott?
De fleste forstår nok at det innen kunst og kultur finnes moralske grensedragninger som selv den mest innbitte postmodernistiske kunstviter må ta hensyn til. Hvis denne grensen ikke går ved Traaviks konseptuelle prioriteringer, som etter min mening er en dehumaniserende egolek med fortrykkets symbolspråk, på regimets egne premisser, så bør i alle fall grensen gå ved den formaliserte alliansen med et genocidalt regime. Her imploderer selve essensen i det Traavik og hans norske samarbeidspartnere formulerer som et brobyggerprosjekt. Nord-koreanernes Bergens-besøk kan være med og gi impuls til endring, håpet festspilldirektør Anders Beyer i Bergens Tidende. Men her bygges ikke bro mellom kunstnere på kunstnernes egne premisser. Kommunikasjonen går bare én vei. Det nordkoreanske sivilsamfunnet, i den grad det gir mening å snakke om slikt, har ingen stemme. Ved retur til hjemlandet vil selvsagt ikke de nord-koreanske artistene, håndplukket av terrorregimet, formidle noe som helst av signifikant verdi til sine gjennomkontrollerte medborgere. Hvis de har livet kjært.
Kunsten skal selvsagt være fri. Men den må ikke nødvendigvis være statsfinansiert. De store offentlige teatre og arrangører er heller ikke forpliktet til ikke å gjøre kvalitative eller moralske vurderinger. Svært mange kunstnere mottar aldri offentlige midler, og det ville heller ikke være økonomisk mulig eller politisk ønskelig. Man må derfor gjøre et utvalg av hva man ønsker å støtte. Det betyr ikke at det man ikke støtter, sensureres.
Lærer vi noe nytt?
Synes sultne nord-koreanere det er artig at myndighetene sender velfødde kaderungdommer til Norge for å spille trekkspill eller synge kardemommesanger på norsk for et finkledd middelklassepublikum som lar seg more over dette? Hvem vil egentlig, når man får tenkt seg om, være klakører for et slikt spetakkel?
Festspillene har i sannhet malt seg opp i et hjørne ved å sette opp Kardemomyang. Men det finnes en mulig vei ut av uføret for direktør Beyer, som det ikke burde være noe i veien for: Å arrangere et godt synlig symposium hvor menneskerettighetsbruddene i Nord Korea - og hvorfor ikke - den frie kunstens vilkår i landet, blir grundig belyst. Her kan man invitere kyndige fra inn- og utland for å jevne ut bildet av syngende og potemkinglade propagandister i regimets tjeneste. Slik kan faktisk lystspillet gi en viss mening, når det kontrasteres med den brutale virkeligheten den vitterlig er en karikatur av.