Leif Justers kjente monolog, eller stand up, som det heter i dag, på slutten av hans karriere, var en refleksjon over hva folk var opptatt av på den tiden, og hva de synes var morsomt. Det skulle ikke så mye til. ”Pupper, sa jeg, så lo folk.” Og folk lo, også av denne kommentaren. Dermed lo de jo egentlig av seg selv. Det er interessant å gjøre det samme som Juster gjorde den gang og å sette det inn i dagens kontekst. Det skal jeg komme tilbake til.
Hver kveld den siste uken er det på NRK2 på sen kveldstid og også på nattestid blitt vist både en og to dokumenterer om Russland. Ettersom alle ikke er interessert i idrett, har dette for noen av oss vært et olympisk høydepunkt, ei ukes OL-drama i all sin gru.
Klodens største land er mangefasettert og rikt på spennende kulturer og på ressurser. Og så har de en tsartradisjon som lever i beste velgående. Politisk er Russland om mulig enda mer ”eksotisk” for oss her i vest enn både kulturen, naturen og folket. Og det er slett ikke av det gode, kan vi slå fast. Men der skiller vi oss ikke så mye fra de fleste russere. Forskjellen er bare at vi kan si det, og at de ikke kan det.
Etter at det ble samlet til et stort rike, er landet blitt styrt av tsarvelde i en eller annen form. Først de opprinnelige tsarene og deretter av sovjetdiktturet og nå av et ”demokratisk” valgt diktatur – i tsarveldets ånd. En rød tråd helt fram til i dag er maktbruk, ufrihet, sensur, nepotisme og korrupsjon. I følge sjakkmesteren og nå opposisjonspolitiker Gary Kasparov er ikke korrupsjon en del av problemet, det er en del av systemet. Flere, av de som kritiserer, er blitt drept, og tusentalls er fengslet.
Sotsji-OL er blitt dyrere enn samtlige vinter-OL tilsammen siden 1980, og tre ganger dyrere enn London-OL. Mer enn 300 mrd. kroner har det kostet. Flere uavhengige granskere mener at mer enn halvparten er forsvunnet i korrupsjon. Men det verste er at titusenvis arbeidere ikke har fått lønn. Når de har klaget, er de blitt sendt hjem, og nye busslaster med fattige arbeidere er busset inn. Heller ikke de har fått lønn. Rent slaveri. Og ikke minst så er fattige folk fordrevet fra sine små hus og eiendommer uten noen form for kompensasjon. De er blitt frarøvet det eneste de hadde, og det er begått grove miljøsynder. Som nevnt, det er mye å ta tak i for den som tør.
Alt dette er naturligvis fremkommet tydelig og klart i vestlige medier, og spesielt på sen kveldstid og på natten på NRK2. IOC-topper er blitt grillet, og...
Ja, hva har man egentlig gjort fra vestlig side for å protestere og for å forsøke å gjøre noe med all denne elendigheten? Ikke så mye i grunnen. Bortsett fra på ett område. Men der er til gjengjeld engasjementet formidabelt. Det har vært mer eller mindre daglige innslag i de fleste medier, det har vært et utall av demonstrasjoner, og her til lands har mange av denne grunn bedt konge og statsminister om holde seg hjemme i protest. Det handler ikke om undertrykkelse, terror, kriminalitet, drap, korrupsjon, tortur, slavearbeid, fordrivelse, ran, fornedrelse, sensur og miljøsynder – men om Putins homolov.
Denne loven er like steinaldersk som mange andre lover og forordninger i Russland, som for eksempel sensur og at journalister blir forfulgt og drept. Helt uakseptabelt – naturligvis.
Forskjellen på homofile i Russland og i Norge og i mange andre vestlige land er at våre homofile har gått fra å være forfulgt, de også, til i særklasse å bli den mest privilegerte minoritetsgruppen. Når en homofil kan påberope seg å være urettmessig behandlet eller trakassert, er det ikke langt til avisenes overskrifter og da gjerne også førstesider. Slik skal vi ikke ha noe av! Indignasjonen er ektefølt. Jeg er enig, slik skal vi ikke ha noe av. Homofile skal ikke diskrimineres for sin legning. Dette er grunnleggende i et hvert demokrati med respekt for seg selv.
Men så er det noe med proporsjonene. Med betydelig fare for å bli beskyldt for å være homofob, drister jeg meg frampå med påstanden om at det finnes et antall minoriteter og underprivilegerte grupper bl.a. her i vårt land som i dag har det langt verre enn de homofile. De fleste av disse mangler de homofiles posisjon og gjennomslagskraft i media. Og definitivt gjelder dette også minst hundre millioner underprivilegerte og undertrykte i Russland.
I Aftenposten er man imidlertid mest oppatt av det som er aller viktigst. De forfulgte homofile. Avisen har bedt mediebyrået Retriever om å undersøke dekningen omkring de homofiles rettigheter i Russland. I et stort oppslag og med tydelig og harmdirrende indignasjon kan vi lese denne overskriften: ”NRK har vist åtte innslag om homofiles rettigheter i Russland siden nyttår. OL-kanalen TV2 har vist tre.” Tenke seg til.
TV2 blir naturligvis stilt til veggs, og Aftensposten skriver rett ut at kanalens unnfallenhet i forhold til de homofile skyldes dens rolle som OL-kanal. Det hjelper ikke at TV2 har påpekt at antall innslag for deres vedkommende er fire og ikke tre, og at de har hatt et team i lengre tid i Russland som jevnlig har sendt reportasjer hjem om korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, sikkerhetssituasjonen osv. Men ingenting hjelper. Heller ikke at TV2’s Øystein Bogen og hans fotografkollega ble trakassert på det groveste og også arrestert i november i fjor. Denne reportasjen har for øvrig gått verden rundt. Som sagt, ingenting hjelper så lenge TV2 ikke hatt har mer enn fire reportasjer om de homofiles situasjon siden nyttår. Makan!
Og da kan det være interessant å prøve seg med en ”Juster.” Her er tre versjoner av mannens gamle puppevits: Den første er ment humoristisk. ”Homo, sier jeg…” Noen ler, men mange mener at det er respektløst. Den neste versjonen er ren sarkasme: ”Homo, sier jeg…” Svært få ler, mens det store flertallet buer. Den siste er ment som en solidaritetserklæring. ”Homo, sier jeg…” Og brått reiser hele forsamlingen seg og blir stående i noe som kan minne om en ærbødig grunnstilling. Forsamlingen består for det meste av folk fra de politiske partiene, fra media, akademia og også noen av kirkens fremste ledere.
’Homofil’ har gått fra å være et skjellsord til å bli et ord med en sjelden magisk kraft som gjør at mange skvetter i stolene hver gang det blir nevnt – av frykt for ikke å være homovennlige nok. I kjølvannet av dette kan det se ut til at det er oppstått en ny hundset minoritet. De som altså ikke er homovennlige nok. Blant disse er åpnbart TV2 i følge Aftenposten – og for ikke å snakke om de innenfor kirken som sliter med kirkelig vigsle for de homofile – på et trosmessig og teologisk grunnlag.
De som har en hørbar stemme eller en skarp penn gremmes og korser seg. Og så sender de av gårde sine høylytte og indignerte irettesettelser. Men samtidig lener de seg tilbake i stolene med forvisning om det hele kun er et spørsmål om tid. Det ordner. Helt sikkert. For det går seg gjerne til når det gjelder de homofiles rettigheter – alternativt ”rettigheter.”
Personlig mener jeg at det er all grunn til å bekymre seg for all uretten som millioner av russere blir utsatt for. Det er nesten uutholdelig å tenke på at vår store nabo i øst bedriver undertrykkelse, terror, drap, korrupsjon, tortur, slavearbeid, fordrivelse, ran, fornedrelse, sensur og miljøkriminalitet – og at homofile forfølges.
