Puppeperspektivet

Leif Justers kjente monolog, eller stand up, som det heter i dag, på slutten av hans karriere, var en refleksjon over hva folk var opptatt av på den tiden, og hva de synes var morsomt. Det skulle ikke så mye til. ”Pupper, sa jeg, så lo folk.” Og folk lo, også av denne kommentaren. Dermed lo de jo egentlig av seg selv. Det er interessant å gjøre det samme som Juster gjorde den gang og å sette det inn i dagens kontekst. Det skal jeg komme tilbake til.

Hver kveld den siste uken er det på NRK2 på sen kveldstid og også på nattestid blitt vist både en og to dokumenterer om Russland. Ettersom alle ikke er interessert i idrett, har dette for noen av oss vært et olympisk høydepunkt, ei ukes OL-drama i all sin gru.

Klodens største land er mangefasettert og rikt på spennende kulturer og på ressurser. Og så har de en tsartradisjon som lever i beste velgående. Politisk er Russland om mulig enda mer ”eksotisk” for oss her i vest enn både kulturen, naturen og folket. Og det er slett ikke av det gode, kan vi slå fast. Men der skiller vi oss ikke så mye fra de fleste russere. Forskjellen er bare at vi kan si det, og at de ikke kan det.