Eilev Hegstad avlegger meg en visitt (Vårt Land 16. desember) i innlegget «Verdidebattens harde fronter». Han mener at jeg burde bruke religiøs argumentasjon i debatt om omskjæring.
Hegstads holdninger er prisverdige. Hans referanserammer er imidlertid lutherske, og disse referanserammer til religion er spiritualitet. Det er derfor ikke uvanlig at man snakker om i hvilken grad man tror. Derav kommer også begrepet personlig kristen.
Å stille en jøde, eller en muslim for den saks skyld, spørsmålet i hvilken grad han tror kan ofte resultere i undring og usikkerhet i stedet for et klart svar. Spør man jøden derimot i hvilken grad hen er praktiserende, vil svaret komme raskere.
Blanding. Den jødiske religionen er en god blanding av filosofi og leveregler. Vi har påbud og forbud på de fleste av livets områder. Fra vugge til grav og fra morgen til kveld. Personlig hygiene og seksualitet. Barneoppdragelse og undervisning. Sivilrett og strafferett. Med andre ord, det er ikke så lett å skille det religiøse fra det ikke-religiøse. Når jeg vasker hendene etter et toalettbesøk eller før et måltid, er det av hygieniske årsaker eller er det fordi det er en religiøs forpliktelse? Det er selvsagt begge deler.
Noe annet som preger den jødiske tradisjonen er alle spørsmålene og diskusjonene. Vi har ikke så skråsikre svar på mange områder. Til gjengjeld har vi mange spørsmål og debatt om alt mellom himmel og jord. At rabbinere er uenig med hverandre er mer regelen enn unntaket.
Påbud. Hva er et religiøst argument i denne sammenhengen? Det er en religiøs forpliktelse for en far å omskjære sin sønn på hans 8. levedag. Så kommer spørsmålet hvorfor gjør vi det? Svaret er naturlig nok fordi det er et påbud fra Tora. Det står i Mos.1:17. En religiøs jøde behøver ikke flere begrunnelser. I debatten om et forbud kunne jeg naturlig nok ha svart at det er et religiøst påbud og vært ferdig med det.
Det hadde imidlertid ikke vært veldig jødisk. «Hvorfor»-spørsmålene er jo så sentrale i jødisk tradisjon. Hvorfor har vi fått dette påbudet? Hvorfor er det så stor oppslutning om akkurat denne forpliktelsen? Det er jo blant de vanskeligste påbudene.
Vi har mange andre påbud og forbud, som er mye lettere å overholde, som har langt lavere oppslutning. Hvordan har det seg at den kanskje vanskeligste religiøse forpliktelsen, å skjære i sin nyfødte sønn, overholdes av så godt som alle jøder veden over. Den overholdes av religiøse, sekulære, ateistiske, jøder av alle slag. Ingen andre religiøse påbud har i nærheten av den oppslutningen som brit mila, altså omskjæring av en gutt på hans 8. dag. At man kan finne noen få jøder her eller der som opponerer seg mot tradisjonen er ikke merkverdig. Det merkverdige er den massive oppslutningen.
Rasjonell. Det er få av våre forbud og påbud som ikke har en rasjonell forklaring. Jeg er overbevist om at påbudet om brit mila er gitt oss fordi det er helsemessige fordeler, ikke fordi ulempene er minimale. En overveldende mengde systematisk fagfellevurdert medisinsk forskning bekrefter min overbevisning. At 80 prosent av amerikanske menn ER omskåret styrker også min overbevisning. Tidlig mannlig omskjæring er ikke blitt det vanligste kirurgiske inngrep i USA fordi man vil forebygge onani, men fordi det er et enkelt, ukomplisert og risikofritt forebyggende tiltak. De fleste menn i USA er ikke jøder eller muslimer.
På spørsmålet hvorfor jeg har latt mine to sønner omskjære er svaret fordi det er et religiøst påbud. På spørsmålet hvorfor vi har dette påbudet er svaret at det er fordi jeg er overbevist om at det er bra for barnet som barn, som ungdom, som voksen og som gammel mann. Jeg har sagt i debatten at brit mila er et eksistensielt spørsmål for jøder og jødiske samfunn. Jeg har også sagt at dersom vi ikke var overbevist om at tidlig mannlig omskjæring var bra for våre barn, hadde vi nok sluttet med det for lenge siden.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.12.2013