Antisemittisme vs. antisionisme

Antisemittisme

Antisemittismen kan, når vi også lar den omfatter førmoderne antijødiske holdninger, sies å være en politisk syndebukk-ideologi som tilskriver jødene ansvaret for uønskete eller uforklarlige hendelser. Denne vide formen for antisemittisme finnes i mange varianter gjennom Europas historie, fra enkle etniske konflikter på lokalt plan til ideologiske historiefilosofiske kvasiteorier av totaliserende omfang. I førmoderne tid var jødehat og jødeforfølgelse oftest et resultat av motstand mot jødenes religiøse praksis og annerledeshet, forestillingen om at jødene var kollektivt ansvarlige for Jesu død og at jødene i samtiden hatet de kristne.

Fra slutten av 1800-tallet ble antisemittismen, da selve uttrykket oppsto som en selvvalgt og positivt forstått benevnelse på antijødiske holdninger, også knyttet til forestillinger om ulike menneskelige raser. Den moderne antisemittismen er derfor også en form for rasisme, som i mange sammenhenger bør skilles fra ikke-rasistiske former for jødehat.

Selv om konspirasjonsteorier lenge har vært knyttet til antijødiske oppfatninger og ført til anklager om at jødene har spredt sykdom osv., ble konspirasjonsteoriene mer grandiose på 1800-tallet og ledet til forestillinger om at jødene ønsker å kontrollere verden, en idé som blant annet fikk næring gjennom det antisemittiske falsumet Sions vises protokoller, første gang utgitt i 1903, men med røtter i tidligere 1800-talls litteratur. Konspirasjonsteorier er slik blitt et sentralt element i antisemittismen.

Forutsetningen for antisemittismen er den reelle og forestilte forskjellighet som tilskrives jødene. Forestillinger, både fra jødisk og antisemittisk hold, om jødisk religiøs og kulturell egenart har vært nødvendig for å kunne etablere dikotomien «dem» og «oss». Slike skiller har ofte et grunnlag i reelle ulikheter som det så har vært knyttet ulike positive og/eller negative forestillinger til, ikke minst ulike økonomiske funksjoner. Jøder som ikke-jordeiere, jøder som handelsfolk og kredittgivere, jøder som underlagt særskilt økonomisk lovgivning osv. Men det er når slike ulike funksjoner oppfattes som negative, og assosieres med overgrep og krenkelser at en hat- og anti-holdning kan vokse fram. I europeiske historie har antijødiske holdninger, antisemittismens forløper, også vært kulturelt betinget og særlig formidlet av kirken. At jødene var «Kristi mordere» har således vært sentralt i kristne forestillinger om jødene.

Gjennom rasetenkningen blir den jødiske «essensen» biologisert. Denne negativt forståtte essensen plasseres i genene og blir en del av deres påståtte rasekarakter.

Antisemittismen kan således sammenfattes i tre konstituerende kriterier:

• Gale oppfatninger  / negative stereotypier: Uriktig oppfatning og overdreven «kritikk» av jødiske praksiser – ritualmord, diskriminering av ikke-jøder …
• Essensialisering: Jødene kan ikke forandre seg – de har en evig mindreverdig/ond rasekarakter
• Konspirasjonstenkning: Jødene er farlige – fordi de konspirerer; de vil etablere verdensherredømme, kontrollerer sentrale personer og institusjoner, de er både kapitalister og kommunister …

Antisemittismen er derfor en avhumaniserende rasistisk ideologi som krenker menneskeverd og vil frata en gruppe mennesker deres grunnleggende rettigheter på grunn av deres etno-religiøse tilhørighet og identitet.

Sionismen

Sionismen er delvis et svar på den europeiske antisemittismen, særlig russiske pogromer mot slutten av 1800-tallet. Som ideologi var den også fundamentalt inspirert av datidens nasjonalistiske bevegelser. Mange oppfatter derfor sionismen som «bare» en form for jødisk nasjonalisme. Men fordi jødene var adskilt fra sitt mytiske egentlige territorium, måtte bevegelsen også bli en kolonialistisk bevegelse, dvs. en bevegelse som satte seg fore å samle (alle) jøder på et territorium de ikke hadde. Dette ble da også forstått som et koloniseringsprosjekt av samtidens sionister. Men de europeiske kolonialistiske bevegelsene var og er også rasistiske fordi de baserte seg på forestillinger om europeisk overlegenhet over andre folkeslag og oppfatninger om at kolonialistene (derfor) hadde større rett til de innfødtes territorium enn de innfødte selv.

Etter hvert ble sionismen en betegnelse på staten Israels bærende ideologi, en ideologi som på vegne av alle jøder gjør krav på landområdet i (hele) Palestina som territorium for en egen stat for jøder. I første omgang var sionismen en marginal bevegelse blant jøder i Europa.

Den østerrikske journalisten Theodor Herzl (1860-1904) regnes som den moderne sionismens grunnlegger. Han tok initiativet til å danne Verdens Sionistorganisasjon (1897) og var dens første president. Dermed er sionismen både en ideologi og en politisk bevegelse. I boka Jødestaten (1896) lanserte han sin strategi for løsningen av det europeiske jødeproblemet: Bringe jødene ut av Europa og la dem samles i egen stat, det hele regulert av en egen internasjonal overenskomst.

Sionistenes begrunnelse for sitt territorielle krav på Palestina kan oppsummeres slik: Jødene utgjør en egen nasjon, ikke bare et trossamfunn. I to tusen år har jødene vært en hjemløs nasjon og har rett til politisk selvstendighet i et eget land. Antisemittismen (jødehatet) ligger innebygd som en mulighet i alle ikke-jødiske samfunn. Erfaringene har vist at jøder ikke kan leve trygt som mindretall. De har ingen garanti mot at det kan bryte ut jødeforfølgelser. Jødene må derfor ha en egen stat der de med sikkerhet vet at de kan søke tilflukt. I Europa var de påtvunget negative roller. I et eget land kan de gjenreise seg som et normalt folk. Palestina er jødenes historiske hjemland og i landflyktighet har de gjennom religion og kultur opprettholdt et levende ønske om å vende tilbake.

I denne begrunnelsen for kravet på Palestina, glimrer palestinerne med sitt fravær. De er på europeisk rasistisk-kolonialistisk vis irrelevante for sionismen - eller de er et problem som å overkommes. (Svaret ble etnisk rensing, liksom vi har sett i andre kolonier).

Selv om sionismen raskt delte seg i ulike fraksjoner, noen radikale og sosialistiske, andre høyreorienterte og fascistinspirerte, hadde bevegelsen liten oppslutning blant jøder fram mot 1930-tallet. Ikke minst ble sionismen møtt med kritikk fra annet sosialistisk hold. Mange jøder sluttet seg da også til ikke-nasjonalistiske sosialistpartier og grupper i sine hjemland.

Særlig krass var motstanden fra jødisk ortodokst religiøst hold. Religiøse ledere så sionismen som kjetteri fordi den ville underordne religionen et påstått nasjonalt, sekulært fellesskap og opprette en verdslig jødisk stat i det hellige landet. Dette ville være et brudd med jødedommens lover. Gjenopprettelsen av en jødisk stat kunne ikke foregripe Messias’ komme. Men etter opprettelsen av staten Israel i 1948 har synagogen og sionistbevegelsen i større grad akseptert hverandre, og religiøse sionister har fått betydelig innflytelse over sionistisk politikk.

Som kolonialistisk bevegelse kom sionismen umiddelbart i konflikt med befolkningen i Palestina. Sionismen ga likevel ikke opp sitt mål om å overta landet og etablere en jødisk stat. Dermed trer sionismens rasistiske karakter fram. Sionismen hevder at jøder fra hvor som helst i verden har større rett til det palestinske territoriet enn palestinerne med århundre gamle røtter i landet. Den uunngåelige konsekvensen av sionismen som statsdannende kolonibevegelse, blir etnisk rensing av den palestinske befolkningen. Om da ikke palestinerne frivillig flyttet eller aksepterte en underordnet plass som annenklasses borger i en jødisk stat.

Slik har staten Israel, som realiseringen av det sionistiske prosjektet gjennom etnisk rensing av om lag 750 000 palestinere i 1948, betydd fortsatt diskriminering og en systematisk apartheidpolitikk overfor de palestinerne som ble igjen i Israel etter 1948 og særlig overfor de palestinerne som kom under israelsk okkupasjon og kontroll etter krigen i 1967.

Sionismen er derfor - sine hovedvarinanter (for det finnes sniller kulturvarianter med mindre oppslutning) - en rasistisk ideologi og praksis som krenker menneskeverd ved å frata en gruppe mennesker deres grunnleggende rettigheter på grunn av deres etniske tilhørighet og identitet i et territorium sionistene gjør eksklusivt krav på for jøder.

Antisionisme

Antisionismen innebærer en grunnleggende kritikk av staten Israel og denne statens ideologiske grunnlag og daglige politikk. Antisionismen kan uttrykkes i ulike utgaver, fra de krasseste som underkjenner staten Israels legitimitet og ønsker den fullstendig oppløst, til de noe mildere utgaver som ønsker en «avsionisering» av staten slik at den blir en stat med reelt like rettigheter for alle innbyggere, uavhengig av deres etniske opprinnelse og religiøse tilhørighet. En slik mild utgave av antisionismen vil noen også kalle ikke-sionisme og bli fremmet som et mål for omdanning av staten Israel.

Antisionismen finner sin begrunnelse ikke bare i en teoretisk avvisning av sionismen som ideologi, men også i den krasseste kritikk av staten Israels praktiske politikk fordi denne politikken er diskriminerende overfor palestinerne. Selv om denne diskrimineringen over tid har blitt noe mindre overfor statens palestinske borgere, er det fortsatt vesentlige forskjeller mellom jøder og ikke-jøder når det gjelder rettigheter og muligheter i Israel.

Aller tydeligst blir imidlertid staten Israels rasistiske karakter overfor palestinerne i de okkuperte områdene. Deres land stjeles gjennom konfiskasjon og kolonisering, i strid med folkeretten. Daglig utsettes palestinerne for trakassering og diskriminering. Motstand tåles ikke og har blitt møtt med knallhard undertrykkelse og tortur. Hundre tusenvis av palestinere har sittet (og sitter) i israelske fengsler, inkludert barn, svært mange uten lov og dom.

Antisionisme er en politisk-ideologisk posisjon som tar avstand fra og vil bekjempe sionismen som ideologi og praksis på grunn av sionismens nasjonalsjåvinistiske, kolonialistiske og rasistiske karakter.

Antisionisme betyr å bekjempe antisemittismen

Svært mange israelere opptrer som rasistisk herrefolk. Det er nødvendig å bekjempe sionismen som bevegelse og politikk. Ingen sminking av denne bevegelsen som snill jødisk nasjonalisme er mulig. Den daglige praksisen forteller en annen historie. Antisionisme er den eneste moralsk anstendige posisjon overfor denne ideologien og staten Israel, akkurat som antirasisme og antiapartheidpolitikk var det eneste anstendige overfor det hvite regimet i Sør-Afrika.

Derfor er også antisemittismen antisionisters verste fiende. Antisionister bekjemper selvsagt også antisemittismen. Den ene formen for rasisme og diskriminerende holdning kan ikke aksepteres framfor den andre. Antisionisme er rett og slett uforenlig med antisemittisme.

Dette forhindrer ikke at enkelte antisemitter vil framstille seg som antisionister. Men det er som regel lett å avsløre rasister som later som om de bekjemper andre diskriminerende ideologier og posisjoner.

Derfor skal vi selvsagt også avvise alle forsøk på å immunisere sionismen og Israels politikk mot kritikk ved å framstille antisionisme som antisemittisme. For det er lett å avsløre sionistiske beskyldninger om antisemittisme når det er sionismen og Israels politikk som kritisere, som den herrefolksarrogansen det er.

Lars Gule