Verdidebatt

England neste land ut med dødshjelp?

England kan bli neste land som lovfester rett til legeassistert selvmord. Lars Johan Materstvedt drøfter begreper og misforståelser, avviser at Ketil Bjørnstads far ble utsatt for ‘aktiv dødshjelp’ og skriver at Frp har skutt seg i foten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Temaet «dødshjelp» er særdeles sammensatt, bl.a. fordi det er følelsesladet og berører vanskelige spørsmål innen juss og medisin. I tillegg er dette for mange et personlig anliggende, ettersom det angår den enkeltes rett til å bestemme over eget liv.

På verdensbasis vet vi dessuten lite om hva døende pasienter selv tenker om temaet, men norsk forskning har blant annet dokumentert at inneliggende kreftpasienter på Seksjon lindrende behandling ved St. Olavs hospital i Trondheim har et sterkt ambivalent forhold til temaet, og at de ikke ønsker slik hjelp for egen del.

Forvirrende.

Videre er den bokstavelig talt livsviktige dødshjelpdebatten forkludret av upresis og forvirrende begrepsbruk. Dermed snakker mange forbi hverandre, og vi får ingen reell meningsutveksling. I en artikkel i Legetidsskriftet i nr 21, 1. november 2011, diskuterer jeg og professor i medisinsk etikk, lege Reidun Førde, i detalj problemer knyttet til begrepsbruken.

Et ferskt eksempel på sentrale, og dessverre utbredte, misforståelser finnes i Aftenpostens kronikk 12.1. Her forteller Ketil Bjørnstad personlig og engasjert om forhold rundt hans fars død. Han skriver: «Far ble utsatt for aktiv dødshjelp fra to kanter. Først den offisielle: Å sulte og tørste i hjel. Så den uoffisielle: Morfinen.» Og: «I Norge i dag har vi aktiv dødshjelp, men vi snakker ikke om den.»

Det virker som om diagnosen var uavklart, behandlingen ikke adekvat og kommunikasjonen fra helsepersonell mangelfull. Men uansett har ikke dette, som i så fall er dårlig dødsomsorg, noe med «aktiv dødshjelp» å gjøre, slik Bjørnstad hevder.

«Livstrøtthet».

Enhver diskusjon om temaet bør ta utgangspunkt i den nederlandske forståelsen og praksisen. Grunnen er enkel: Nederland er det eneste land i verden som har omfattende og forskningsmessig veldokumenterte erfaringer på feltet, i nærmere 40 år.

I dette landet trådte en ny lov i kraft i 2002 som fullt ut legaliserer eutanasi og legeassistert selvmord, som er de to formene for frivillige medisinske drap. I det første tilfellet setter legen dødelige injeksjoner på pasientens forespørsel, i det andre tar pasienten sitt eget liv ved å svelge en overdose sovemedisin han har fått av sin lege.

Pasienten trenger ikke være døende, så både kronisk og psykiatrisk sykdom, samt f.eks. permanente store trafikkskader som lamhet, er aksepterte grunner. Lovens kriterier er løse og vide, og sier i hovedsak at pasientens lidelse skal være «utålelig» og tilstanden «uten utsikter til forbedring». Det diskuteres nå om legeassistert selvmord ved såkalt «livslidelse» eller «livstrøtthet», altså uten ledsagende alvorlig sykdom, også skal tolkes som lovlig. Den innflytelsesrike organisasjonen NVVE er en sterk pådriver for dette.

Dersom pasienten ikke er samtykkekompetent, som alvorlig skadde nyfødte, eller ikke har bedt om eutanasi, vil en lege som med overlegg tar livet av pasienten med medisiner kunne dømmes for mord – slik tilfellet var med Wilfred van Oijen i 2002, hvis pasient til og med hadde sagt hun ikke ville dø.

Det å holde tilbake eller avslutte livsforlengende behandling hos en døende er legalt sett ikke «en form for dødshjelp» i Nederland. Tvert i mot er det normal medisinsk praksis – som i Norge, hvor Helsedirektoratet i 2009 utga en omfattende veileder for dette, som nå kalles «behandlingsbegrensning».

Et eksempel er å stanse tilførselen av væske og ernæring når dette vil kunne skade mer enn det gavner, og medføre en unødvendig lang og smertefull dødsprosess. Da er det feil å si at pasienten «sulter og tørster i hjel»; nei, når pasienten slutter å ha behov for mat og drikke, dør han av sin sykdom.

Morfin.

Heller ikke symptomkontroll ved utstrakt bruk av morfin er «dødshjelp» i noe land. Forskningen har dessuten ikke kunnet påvise livsforkortende effekt av slik medisinering. Den kjente engelske palliative medisineren Robert Twycross hevder at dosemessig korrekt utført og nøye overvåket, kan behandling av denne typen derimot forventes å forlenge livet ettersom pasienten er mer avslappet både fysisk og psykisk.

En omstridt behandlingsform kalles lindrende sedering til døende. Dette er en siste utvei dersom man ikke når målet adekvat symptomkontroll på vanlig måte. I sin mest radikale form innebærer dette at pasienten legges i dyp koma og dør i denne tilstanden. Heller ikke dette regnes som «dødshjelp» i Nederland – ei heller i Norge, hvor det finnes detaljerte retningslinjer for behandlingen. Det er usikkert om lindrende sedering har livsforkortende effekt, men om så skulle være, er dette en utilsiktet konsekvens.

Likefullt kan behandlingsformen misbrukes. Dersom en lege bevisst overdoserer pasienten for å fremskynde døden, dvs. gir langt mer enn det som trengs for symptomkontroll, vil det være dødshjelp. I de tilfeller pasienten har bedt om dette, snakker vi da om «langsom eutanasi». Dersom legen gjør det uten pasientens samtykke, er det f.eks. etter nederlandsk straffelov i prinsippet langsomt mord.

Snart England?

I England, hospice-bevegelsens hjemland, er det press for å få endret loven. England kan bli neste land ut med å legalisere legeassistert selvmord. Debatten der er derfor vel verdt å følge. Det siste lovforslaget ble riktig nok nedstemt i Overhuset i 2006, men ble støttet av et betydelig mindretall. I 2010 ble det utarbeidet retningslinjer for når man likevel ikke skal rettsforfølge dem som assisterer ved selvmord, noe som i utgangspunktet er forbudt.

The Commission on Assisted Dying, nedsatt av dødshjelptilhengere, uttalte nylig at legeassistert selvmord for pasienter på slutten av livet bør bli lov. «Antatt forventet levetid» skal være på maksimalt 1 år for at pasienten skal kunne få slik hjelp. Men det er medisinsk umulig å forutsi døden innen et så langt tidsspenn. Oregon-loven, som dette forslaget ligner mye på, opererer med 6 måneder, men dette er heller ikke realistisk i så måte.

Videre er dette diskriminering av andre pasientgrupper, eksempelvis kronikere som kan lide mye lengre og mer enn mange døende. Også svært mange ALS-pasienter vil utelukkes. Av denne grunn uttalte legeforeningen KNMG, som har spilt en nøkkelrolle som pådriver i legaliseringsprosessen i Nederland, allerede i 1984 at dødelig (terminal) sykdom – et upresist begrep – er et dødshjelpkriterium som er «medisinsk meningsløst» ettersom det nettopp vil ekskludere andre sterkt lidende.

FrPs dødshjelp.

I 2009 fattet Fremskrittspartiet et prinsippvedtak om å arbeide for «i noen situasjoner å tillate aktiv dødshjelp», i «den siste livsfasen». Av slike begrensninger følger det logisk at noen pasientgrupper skal diskrimineres ved at de nektes slik hjelp. FrP bør være seg bevisst at det er dette de faktisk sier – i likhet med foreningen Retten til en verdig død.

Hva FrP egentlig har vedtatt, er imidlertid ikke godt å vite. Partiets utgivelse «Verdighet ved livets slutt» inneholder de samme misforståelser og myter som Ketil Bjørnstad viderebringer, og flere til. Og FrP benytter Wikipedias oppfatning av eutanasi som basis. Det påstås at eutanasi «kan deles inn» i tre kategorier.

Men ingen av disse stemmer med nederlandsk begrepsbruk og forståelse, og de tre er utstyrt med utdypninger i parenteser som gjør samtlige selvmotsigende og/eller uforståelige. F.eks. blir det å ikke hindre et selvmord til «passiv voluntær eutanasi»!

En ting er at det finnes tungtveiende grunner til utbredt skepsis mot Wikipedia generelt. Men at et av Norges største politiske partier – med innflytelse på lovgivningen, og som potensiell regjeringspartner – kritikkløst klipper og limer fra dette nettstedet for amatørenes frie utfoldelse i en sak som gjelder liv eller død, er oppsiktsvekkende.

Om FrP sliter med troverdigheten på andre områder, har de her skutt seg i foten.

(Trykket som kronikk i Vårt Land, 23. januar 2012.)

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt