Paven, filosofen og sjaria

Men det er ikke dette det handler om, men om offentlig lovgivning. I et multikulturelt, eller heller multireligiøst samfunn, (noe vel ethvert samfunn er idag) hvor man også skal ha religionsfrihet og toleranse, må enhver lovgivning basere seg på felles referanserammer. (Og for de som måtte lure, joda jeg ønsker religionsfrihet og toleranse) I stor grad bygger jeg mitt syn på dette synet dette spørsmålet og denne problemstillingen på påvirkning fra diskusjonen mellom pave Benedict XVI (Joseph A. Ratzinger) og den tyske filosofen Jurgen Habermas. Denne diskusjonen har vært viktig og nyttig for meg å ha lest og fulgt, og som nok har påvirket og formet mye av mitt syn på dette spørsmålet om en plass for religiøse argumenter inn i en sekulær setting.

Nå er det jo slik at jeg er troende og praktiserende muslim. For meg er religion et viktig element i mitt arbeid og virke. Å hjelpe fattige og svake, å arbeide mot en uheldig utvikling i samfunnet og skape best mulige mellommenneskelige relasjoner, alt dette er ting jeg religiøst tar veldig alvorlig.

Like fullt ser jeg at mine religiøse begrunnelser ikke kan være utslagsgivende for noen andre enn meg. For at ulike religiøse personer, og ikke religiøse personer skal kunne ha en fornuftig meningsbrytning så må nødvendigvis begge kunne forholde seg til problemstillingen og bevege seg på en arena de kan ha en meningsfull samtale på. Da er det gitt at argumentene må kunne føres på en felles arena, som nødvendigvis må være sekulær, fordi folk fra en annen religiøs tradisjon eller ikke-religiøse kan ikke forholde seg til noe som er en religiøs sannhet i en gitt tradisjon. Her må det og sies at sekulært her må forstås som ikke-religiøst, og ikke som enkelte ofte bruker det, nemlig «anti-religiøst».