Ti-dagers tanker
Terje Tvedt forteller med avsky om en britisk bistandsarbeider som skrev rapport om Sør-Sudan etter å oppholdt seg der i 14 dager. Nå har jeg tenkt å gjøre noe lignende: Skrive på grunnlag av ti dagers opphold, skriver Erling Rimehaug.
Å hjelpe den fattige verden er en moralsk plikt for et rikt land. Det har vært en bunnplanke i mitt politiske engasjement, og derfor har jeg alltid støttet varmt opp om den statlige u-hjelpen. Rapporter om feilslåtte prosjekter har ikke brydd meg noe særlig. Det gjøres feil i alle systemer, har jeg tenkt. Og så brukes feilgrepene av dem som egentlig er mot hele greia. Det er hva utviklingsminister Erik Solheim kaller «Frp-mytemakeri»: Å bruke tilfeldige opplysninger om feilslåtte prosjekter til å avskrive hele greia.
Men så til mine ti dager i Afrika. Der i alle fall et par av dagene ble tilbrakt sammen med noen av de fattigste i verden: Internflyktninger i Uganda. Blant de mange sterke inntrykk fra reisen gjennom Uganda, var det to som krevde uventet bearbeidelse. Det ene var alle skiltene langs veien som signaliserte ulike utviklingsprosjekter, med giverens navn tydelig markert, uten at det var noe synlig tegn til aktivitet i nærheten. Det andre var alle de digre firehjulstrekkerne med satellittantennene vaiende, som i kveldingen kom rullende inn til luksushotellene.
«Bistand og fred er vekstbransjer med sikre finanser, meningsfylte mål, spennende jobber, interessant liv», skrev maktutreder Øyvind Østerud i fjor høst. En ting er å lese slikt i Aftenposten. Noe annet er å se det i praksis. Og et kjettersk spørsmål meldte seg: Hva om alle pengene som brukes til biler, til lønninger, til boliger, til hotellopphold og middager – hva om de rett og slett ble delt ut til de fattige? Ville effekten blitt dårligere av det?
Bestill abonnement her
KJØP
