Ta ånden
tilbake!
Tro det eller ei: Jeg har også et åndsliv. Ikke alle religiøse mennesker, eller ateister,
klarer helt å forsone seg med det.
– Min vei mot ateismen har vært kantet med opplevelser av den typen religiøse mennesker gjerne bruker som gudsbevis, skriver Didrik Søderlind (t.v.). Sammen med presten Stian Kilde Aarebrot gir de i disse dager ut en bok der de diskuterer sine ulike livssyn med hverandre i brevform.
Erlend Berge
Jeg lanserer en bok for tiden. Det innebærer mange intervjuer med journalister, og siden boken er en brevbok om tro og tvil, skrevet sammen med en prest, innebærer det mange intervjuer med kristne journalister. Det er alltid moro, for de er jo like interessert i livssyn som meg selv.
Fra der jeg sitter, på den andre siden av bordet, ser det ut til at det er én ting de har spesielt vanskelig for å svelge: At jeg faktisk har et åndsliv. Jeg synes jeg kan høre det knake i fordommene; Er ikke ateister bare tørrpinner som har byttet ut fantasi og følelser med rasjonalitet og vitenskap?
Vel, sånn er det i alle fall ikke for meg. Jeg er et følelsesmenneske. Jeg lar meg vilt begeistre og får de kraftigste stemningsfall. Og min vei mot ateismen har vært kantet med opplevelser av den
typen religiøse mennesker gjerne bruker som guds-bevis. Mer filosofisk skolerte mennesker enn meg kaller det for «det numinøse», «oseanfølelsen» eller «mysterium tremendum et fascinans», altså overskridende opplevelser. Opplevelsene der du føler du løftes ut av det verdslige, ut av hverdagen.
Eller følelsen av at universet trenger seg på og hver fiber av kroppen din fylles av noe mystisk, så du blir svimmel og slapp etterpå.
Bestill abonnement her
KJØP
