Spaltist

Under huden på rasismen

Systemfeilen som har brakt USA til bristepunktet er de dessverre ikke alene om.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Høgskolelektor/stipendiat ved Ansgar Høgskole

«Opptøyer er de overhørtes språk», sa Martin Luther King Jr. Han forsto sinnet over uretten, selv om han kjempet gjennom de store borgerrettsgjennomslagene på 1960-tallet med forbilledlig ikkevold.

Hundre års urettferdighet

Det som koker over igjen i USA nå, har hopet seg opp gjennom århundrene – slaveriets arvesynd. Da slaveri ble ulovlig i 1865, ble undertrykkelsen videreført gjennom andre kontrollmekanismer. De såkalte Jim Crow-lovene inkluderte forbud mot å ikke kunne lese og mot å ikke ha jobb. Dette rammet så klart mest afroamerikanerne, som hvite bedrifter sjelden ville ansette. Slavene hadde ikke fått leseopplæring, og ble så straffet for det.

Lovverket ble endret midt på 1960-tallet, men fortsatt er USA et annet land for melaninrike enn for melaninfattige: Mindre trygt og med hardere kår. Ingen andre land fengsler en større andel av minoritetsbefolkningen. Andelen er større enn under apartheidregimet i Sør-Afrika. Fengslingsraten er også et demokratisk problem, siden innsatte og tidligere dømte mange steder ikke får stemme.

Lovene rammer fortsatt ulikt. De slår mye strengere ned på minoritetenes crack enn «hvitere» stoffer som kokain, selv om de i praksis er like ille. Når politiet fokuserer narkoraidene mot fattige nabolag, og folk kan stoppes på gata og ransakes ved mistanke, blir summen diskriminering. For hvem er det politiet oftest mistenker? Unge, svarte menn.

Summen av reguleringer, enkelthandlinger og individer som gjerne forteller at man «ikke er rasist», utgjør strukturell rasisme. Det er grunn til å være sint.

LES OGSÅ: USA-ekspert om rasismen i USA: - Landet er grunnlagt av slaveeiere. Det er ikke veldig lenge siden

Men ikke i Norge, vel?

Vi kan glede oss over høy tillit i samfunnet, og et bedre utdannet og mindre brutalt politivesen. Men det betyr ikke at alt er såre vel. Også her stoppes melaninrike oftere på gata, og spørres om identitetspapirer eller hvor man har fått den sykkelen fra.

Flere har trukket fram Eugene Obiora, som ble lagt i mageleie av politiet med døden til følge her i Norge i 2006. Samme politimann som tok kvelertak på Obiora var også involvert i en sak noen år tidligere, der Sophia Baidoo varslet om politivold og sjikane etter å ha blitt kalt «svarte faen». Heldigvis gikk politiet bort fra bruk av mageleie ved pågripelser etter Obiora-saken. Men eksemplene der melaninrike behandles røft eller ikke får hjelp er flere. Tjenestemennene blir sjelden straffet.

Strukturelt

Rasisme er ikke bare en individuell holdning. Den er også systemisk og ofte ubevisst: Mikroaggresjoner i blikk, tilsynelatende uskyldige spørsmål, ulike forventninger, ulike sjanser på jobbmarkedet. Mens majoritetsutseende har tatt-for-gitte privilegier, som å få være ‘vanlige’ og forstås som ‘seg selv’, og ikke som representant for noen gruppe.

Det er ikke tilfeldig at jeg ikke har blitt stoppet av politiet på gata i Norge. Like lite som det var tilfeldig at det var mine latino-venner som ble spurt ut av grensepolitiet i USA – selv om det var jeg som var utlendingen. Hvithet er en sørgelig internasjonal innenfor-markør.

Vårt ansvar

Den lange historien bak handler om kolonisering, århundrers maktmisbruk og global urettferdighet. Sammen med vår fellesmenneskelige tilbøyelighet til å prioritere de som ligner oss selv, tar dette liv. George Floyd, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen puster ikke lenger.

For å komme videre, må vi sammen ta ansvar for mer enn det vi har gjort med vilje. Vi må ta ansvar for å endre systemene som gagner noen mer enn andre. Vi melaninfattige har ansvar for å slutte å rygge når vi hører om hvithetsprivilegier. Lytte til det ubehagelige. Lese Guro Sibekos Rasismens poetikk, og Camara Lundestad Joof og Mona Ibrahim Ahmed som skriver om norsk røyndom. Ikke slutte å utfordre egne kategorier og samfunnet vi er en del av.

Vi vil så gjerne være fargeblinde. Det er vanskelig å se i øynene at forskjellene vi ikke vil at skal bety noe, faktisk gjør det. Men bare et samfunn som snakker sant om rasismen, kan endre den.

LES MER:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Spaltist