Nyheter

Sannhet 
og dialog

Et grunnleggende spørsmål i all tenkning innenfor islamsk tradisjon har vært: Hva er vår viten om sannhet og virkelighet, og hvordan kan vi oppnå denne viten?

Det var de riktig store­ spørsmålene som sto på dagsordenen en varm junikveld på Litteraturhuset i Oslo. Haram-seminaret, til minne om dominikanerpater Arnfinn Haram, var i år viet problemstillinger rundt sannhet og dialog mellom mennesker med ulik tro og trostilhørighet. Mitt innspill tok utgangspunkt i et koransk sannhetsbegrep.

Guds navn

Haqq er i det koranske vokabularet et kraftfullt og mangfoldig ord. Det rommer betydninger som spenner fra begreper om virkeligheten som sannhet, realitet og bekreftelse, til etisk normerende begreper som fordring, forpliktelse, eller rettighet. (Den siste) timen er en realitet, heter det i Koranen, om døden eller om tidens ende.

­al-Haqq er også en av de betegnelsene som kalles Guds vakreste­ navn, da alltid i bestemt form: Gud er sannheten. (22:6) Men haqq refererer også til menneskers plikter og rettigheter, overfor Gud og overfor hverandre, med Koranens forordninger om hva mennesker bør bidra med og om hva som tilkommer dem.

LES OGSÅ: Slik har profilenes kristne hverdag endret seg

Det koranske begrepet haqq binder sammen den menneskelige tilværelsenes ulike sfærer: Guddommelig sannhet er livets realitet i sin ytterste konsekvens, men denne sannheten danner også et fundament for mellommenneskelig samhandling så vel som samhandling med resten av skaperverket, i dette livet.

Et grunnleggende spørsmål i all tenkning innenfor islamsk tradisjon har vært: Hva er vår viten om sannhet og virkelighet, og hvordan kan vi oppnå denne viten? Hvordan kjenne Gud og hvordan forstå hva Gud vil med oss?

På den ene siden er dette en søken etter åndelig innsikt og nærhet til Gud, på den andre ­siden en søken etter en normativ orden, sharia, Guds anvisninger for menneskets vei gjennom ­livet og tilbake til sin skaper; etter moralsk veiledning i allehånde situasjoner og under de forskjelligste omstendigheter.

Debatten

En debatt har gått om kildene for denne viten: Hvordan skal åpenbaring vektes mot rasjonelle refleksjoner, empirisk kunnskap og sanselig erfaring?

En annen debatt har dreid seg om denne vitens virke­områder, og om tolkningsautoritet.

Noen av disse ­debattene kan oppsummeres i to konkurrerende­ prinsipper. Setter man opp premisset «sannheten (­al-haqq) ligger hos den ene part», benekter man muligheten for at det kan finnes mer enn ett gyldig svar på et normativt spørsmål. Til dette tilkom derfor et konkurrerende prinsipp om at «enhver mujtahid har rett».

LES OGSÅ: Advarer mot muslimsk splittelse

Ordet mujahid betyr en som anstrenger seg til det ytterste, men er også en teknisk term for en rettslærd med svært høy kompetanse.

Det første prinsippet innebærer et sannhetskrav, men i det andre, historisk mer utbredte, ligger innbakt et krav om gyldighet. Den siste posisjonen har nemlig ikke åpnet for noen radikal relativisme i den normative refleksjonen. Det finnes føringer for hva, hvem og hvordan for at disse refleksjonene kan oppnå gyldighet. Men prinsippet har åpnet for en tenkning om tilværelsen som beveger seg på to plan: en guddommelig, objektiv sannhet er åpenbart gjennom profetene, og nå sist gjennom Muhammad i Koranen, samtidig som all post-profetisk normativ tenkning befinner seg i et gyldighetens rom.

Dialogen

Med trosfeller kan man kanskje, men bare kanskje, enes om visse grunnleggende sannhetskrav. (De rike islamske kunnskapstradisjonene har jo vist at omtrent alt utenom de to grunnleggende trossannhetene, den ene Gud og Muhammad som hans sendebud, har vært gjenstand for diskusjon og polemikk.)

Dermed er det innlysende at i dialog på tvers av religioner, omkring tro og trosutøvelse, vil de grunnleggende sannhetskravene fort støte mot hverandre.

Likevel kan man enes om noen premisser for gyldige ­resonnementer, premisser som kan ­variere fra sammenheng til sammenheng. For ingen dialogsituasjon oppstår i et vakuum; det finnes alltid noen betingelser, omstendigheter og uttalte eller uutalte premisser som påvirker dialogen.

LES OGSÅ: – Problematisk å fjerne støtte til enkelte trossamfunn

Et sett av spørsmål er knyttet til samtalepartnerne. Er det individer eller institusjoner som snakker sammen? Hvis det er institusjoner, hva slags typer institusjoner og hvilke maktstrukturer inngår disse i? Velger samtalepartnerne hverandre? Og hvis ja, velger de dem som ligner mest på dem selv, eller prøver de å finne frem til noen som virkelig kan utfordre deres eget verdensbilde? Hvis man ikke velger selv, hvem gjør det da? Hvem har noe å vinne i dialogsituasjonen, og hvem noe å tape?

Et måltid kan være godt nok

En annen problemstilling knytter seg til formålet for ­dialogen. Er det forsøk på å etablere interessefellesskap eller verdifellesskap? Er det kanskje alliansebygging med en tredje part? Er målet å informere den andre, eller selv å la seg informere? Har den ene eller begge parter en åpen eller skjult agenda om å misjonere?

LES KOMMENTAREN: «Det tok år før jeg forstod poenget med Kirkenes Verdensråd»

Hvis temaet er dogmatisk sannhet, kan samtalene bli lange, og uten at man nærmer seg hverandre eller lar seg utfordre av hverandre. Ofte er det langt mer praktiske og pragmatiske hensyn som leder til de mest givende dialogsituasjonene, kanskje med mål om å etablere et uenighetsfellesskap som kan være avgjørende for å opprettholde en god hverdag.

Noen ganger kan det være nødvendig å ta innover seg det koranske rådet, og si: Dere har deres religion, og jeg har min. (109:6) Andre ganger kan noe så enkelt som om å lage i stand et hyggelig måltid hvor alle føler seg velkomne, være dialog god nok.

Nora S. Eggen er arabiskfilolog og islamforsker ved Universitetet i Oslo

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter