Nyheter

Nok empati til alle?

Bekymrede sjeler har tatt samfunnsansvar: Vi må rasjonere empatien vår.

Det siste året har både imageraddisen og kristendemokraten turt å sette sin signatur på filosofien om å være gnien på empatien.

De har kommet i taktfaste drypp, reaksjone­ne­
 på at dyr får juridiske rettigheter satt opp mot «langt mer alvorlige saker». Og de lander i et gjerrig ­dilemma: Hvem ville du reddet ut av et brennende hus? Hunden eller en fremmed?

Forrige uke kom en eller annen Guri Idsø Viken i Aftenposten og moraliserte over hvor fælt det var at avisene skrev om pingvindrap samtidig som russejenter ble voldtatt. Hun nevnte ikke nyhetsoppslag som «Få drømmereisen billig!». Og i fjor ropte Klassekampen-redaktør, Mimir Kristjansson varsku da folk viste offentlig sympati med hunden Tønes, som ble skutt av en nabo. Med tonen til en barnehagetante fortalte han om sorgen han hadde opplevd som liten da han mistet hunden sin. Nå var han stor og visste bedre: «Det var tross alt bare en hund».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Senere kom Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund på banen. Han lot hjertet blø over at mannen som bandt hunden Lucas fast til en blokk og lot den drukne i en foss, fikk strengere straff enn enkelte barnemishandlere. KrFs Erik Lunde skriver om hvor galt det kan bli når dyr får for høy status i forhold til mennesket.

Tilsynelatende basert på noen googlesøk om grønn ideologi trekker han fram militante dyre­vernere som eksempler – de sammenligner jo hvalfangst med nazisme. Han trakk det nesten like langt som Mimir Kristjansson, som brukte Hitlers kjærlige forhold til schäferhunden sin som eksempel på hvor galt det kan gå når folk ikke skjønner at dyr bare er dyr.

Felles er et nyanseløst bilde av at dyrevernere er fanatikere som setter dyr vel så høyt som mennesker. Skal jeg trekke ut kristenfundamentalister og korsfarere som representanter for kristne for å vise hvor galt det kan gå når bibelske dogmer settes høyt? Det går da ikke an å være kristen og inkluderende samtidig.

Men for pokker da, folkens!

Det er sjelden jeg siterer Gandhi – tror aldri det har skjedd før – men her er det på sin plass: «En nasjons storhet og moralske utvikling kan bedømmes ut fra hvordan de behandler dyrene sine.» Han viser her til «de svakeste» blant oss.

Hvis ikke kampen menneskeverd og barns ­rettigheter kan kjempes uten å måtte spise av ­andre, så står det dårlig til!

Barn og dyr er to svake grupper, det er opp til oss å gi dem rettsvern. Og rettferdighet for den ene utelukker ikke den andre. Den slutningen sier i så fall mest om den som trekker den. Men da får de investere den sparsommelige empatien sin selv, ikke vifte med pekefingre mot de som har mer å gi. Som en representant for De Grønne sa da jeg drøftet dette med ham: «Det er ikke slik at empatien blir brukt opp om vi bryr oss om dyr! I så fall er det mangel på empati som er problemet, ikke dyrevern.»

Sort, hvitt-bastionen Lund, Lunde, Viken, Kristjansson & co. er muligens redde for å sløse med empatien, så de bruker tiden sin på å diskutere hva som er verdt å bruke den på. Flyktningene i Middelhavet? Nei, som enkeltperson kan man jo ikke gjøre noe med det. Er det ikke nok at man trener fotballaget?

Men her sitter vi da, snakker om fedmebølge, går til rettssak mot naboens altfor høye hekk og gnåler om retten til tid for seg selv i tidsklemma – så klager man på at dyr får for høy status! Poenget er å inkludere dyr i det moralske fellesskap – ikke å senke menneskers moralske status.

For et par år siden hadde jeg huset fullt av katter som var blitt dumpet før ferien. Jeg burde vel kanskje ikke reddet pusene, når så mange barn står uten hjem?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter