Meninger

Mekka- og Medina-
islam?

Koranen kan ikke deles opp i en gammel og en ny pakt. Koranen som helhet henvender seg til menneskeheten for å fornye pakten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Første gang jeg reiste­ til Mekka tidlig på 1990-tallet­ var før Inter­nett, før satellittbilder på Google Maps og selfiene som ­dagens ­pilegrimer legger ut på Facebook. Jeg hadde sett bilder, og jeg visste at Mekka både historisk og i moderne tid har vært preget av et yrende handelsliv. Likevel ble jeg overrasket da taxien fra Jeddah stanset på en åpen plass rett foran moskeen og – midt i en by!

Vi var fysisk og åndelig forberedt på at vi skulle utføre ­pilegrimsritualene så fort vi kom frem. Jeg hadde sett for meg Kaba, og jeg visste om pilegrimenes logistiske behov, men jeg hadde ikke egentlig tenkt over at Mekka faktisk er en by.

Under profetens ledelse

Mens det historiske Mekka lå i brennhet ørken klemt mellom fjell, var Yathrib (senere Medina) en samling bosetninger spredt utover i et langstrakt og oaserikt landskap.

Mekka hadde allerede før islam­ en klar byidentitet med en sterk sentralledelse og hadde­ i uminnelige tider vært et handels- og pilegrimssenter. I Yathrib levde folk av jordbruk og dyrehold, og de mange ulike gruppene sto i ulike allianse- og konfliktforhold med hverandre.

Etter at profeten Muhammad sammen med de aller fleste av sine følgesvenner emigrerte (hijra)­ til Yathrib, ble området samlet under hans ledelse og fikk etter hvert en klarere identitet som et enhetlig samfunn og en by, og ble hetende al-Madina – byen.

Fra et teologisk perspektiv var den største forskjellen mellom Mekka og Medina at Medina lå under Profetens åpenbaringsbaserte ledelse og jurisdiksjon. Bare et par år før Muhammads død ble også Mekka innlemmet i denne jurisdiksjonen.

Likevel har bynavnene Mekka og Medina blitt stående også som historiske begreper, der Mekka-perioden betegner tiden før hijra og Medina-perioden tiden etter.

HELLIGHET OG HVERDAG: «Apokalypse straks?»

Én pakt

Det ble tidlig vanlig å bruke de to bynavnene for å ­betegne situasjonen rundt åpenbaringene som skulle komme til å utgjøre Koranen. Flere har pekt på en åndelig versus en prag­matisk tendens i Mekka- og Medina-­åpenbaringene.

Men også de tidlige åpen­baringene var potensielt politisk mobiliserende, med sin vekt på Guds enhet og sosial rettferdighet. Og på samme måte la de senere åpenbaringene vekt på åndelig vekst og å søke Guds ­tjeneste på alle livsområder. Dessuten lar ikke alle koranpassasjene seg nøyaktig tidfeste.

Den historiske plasseringen av kapitler og vers ble et verktøy for de tidlige lærde og intellektuelle, som var opptatt av å forstå og håndtere noen av de tilsynelatende motsetningene i koranteksten.

En av strategiene som ble tatt i bruk, var en teori om at normative implikasjoner i tidlige åpenbaringer ble opphevet til fordel for de senere. Disse juridiske diskusjonene om oppheving og erstatning (naskh) gikk imidlertid alltid på enkeltvers ­eller passasjer, og det fantes store uenigheter.

Ingen tok til orde for å frata Mekka-åpenbaringene i sin helhet deres normative kraft, enn si «oppheve» dem i sin helhet. Koranen kan ikke deles opp i en gammel og en ny pakt: Koranen som helhet henvender seg til menneskeheten for å fornye pakten.

I en åpenbaring som av de ­aller fleste regnes blant de ­absolutt ­seneste koranversene, heter det at al-din – ofte oversatt som ­«religionen» – er fullendt, og denne religionen benevnes her som islam (5:3). De troende forpliktes ikke på en bestemt lesning av teksten, men på en best mulig forståelse av den (25:33).

BOKANMELDELSE: «Å lese Hege Storhaug preger meg mer enn jeg liker å innrømme»

«Voldelig vs. ikke-voldelig»

Det finnes dem som har utfordret naskh-prinsippet. Noen ved å begrense anvendelsen, andre ved å hevde det ikke kan anvendes, atter andre ved å snu det på hodet.

Mahmoud Taha (d. 1985) tok i sin bok Islams annet budskap (overs. E. Berg, 1983) til orde for en omvendt kronologisk orden. Han mente at primære regler, med noen unntak, måtte defineres ut fra Mekka-forelegget og at Medina-forelegget bare kunne ha en sekundær status.

Også andre har anvendt lignende prinsipper, for eksempel med begreper som foranderlige og uforanderlige normer. Dette har tidvis skapt kontroversielle diskusjoner, men det har vært diskusjoner som forholder seg til og tar på alvor både Koranen og islams kunnskapstradisjoner.

I den senere tiden har vi imidlertid sett en ny bruk av bynavnene Mekka og Medina, først med Ayaan Hirsi Ali i boken ­Heretic (2015), og senere fulgt opp i norsk debatt.

Ali setter opp dette enkle skjemaet: «Mekka-muslimer» er troende religionsutøvere som ikke støtter voldsbruk, mens «Medina-­muslimene» på sin side støtter voldsbruk.

Begge grupper er negativt beskrevet; den ene i kraft av å være fundamentalistisk innstilt, den andre som passiv og unnfallen. De eneste som får positiv omtale i dette skjemaet er de som kalles for «muslimske dissidenter», mennesker som har «muslimsk kulturbakgrunn», men som har tatt avstand fra troen.

LES MER: Drømmer om islam i norsk drakt

Til kort

I norsk debatt har disse pseudososiologiske kate­goriene fått om mulig enda ­tydeligere ideologiske over- og undertoner, blant annet fordi det er både muslimer og islam som kategoriseres.

Bynavnene Mekka og Medina inngår altså i geografiske, historiske og teologisk-juridiske­ sammenhenger, men som sosio­logiske begrep kommer de til kort. Da sitter vi igjen med det populistisk-ideologiske.

Smak på utsagnet «Oslo-folk er sånn og bergensere er slik» (legg til positive eller negative fortegn etter smak), og prøv så å sortere Norges befolkning i de to kategoriene.

Uten sammenligning for øvrig, men temmelig absurd, ikke sant?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger