Luther i revers

Reformasjonen skulle gjennomføres i Norge­ «med Lempe og Føie». Det spørs om man ikke skulle vært noe fastere i klypa, for ute i havgapet på vakre Kinn leses tidebønnene fortsatt daglig. Og ute på forblåste Selja kommer en jevn strøm av mennesker fra hele landet for å oppleve hulen der St. Sunniva døde.

Noen har satt opp et par helgenbilder der inne og tent lys. Barn lytter henrykte til den munkekledde guiden som skildrer legenden, lykkelig uvitende om at statskirken de er medlem av hverken tror på sjel eller helgener.

Luther kom på banen

Når du setter deg på en av benkene i en av de vakre stavkirkene rundt om på vestlandet, virker det åpenbart at Gud forsøker å gi oss noen hint.

Allikevel – hadde det vært opp til de mest rasjonelle blant oss, hadde vi neppe hatt noen stavkirker. At vi har tilgang på vår del av verdensarven, kan vi stort sett takke Fortidsminneforeningen, Riksantikvaren og lokale stabukker for.

LES OGSÅ: Vil erstatte trosstøtten med frivillig kirkeskatt

Paradokser og dilemmaer kommer tydelig frem i dagen i det omfattende og vedvarende restaureringsarbeidet som til enhver tid pågår i middelalderkirkene. For hva skal man egentlig restaurere tilbake til?

De gamle kirkene var naturligvis katolske, men så kom Luther på banen, og alle ­gudebilder og praksis som ikke stemte med maktens teologi, ble røsket ut, fjernet og destruert. Man saget bare ned det som ikke passet. Ut med Jomfru Maria, alle slags helgener – inn med prekestoler og kirkebenker.

Reformasjonshærverk

Men alt ble ikke brent, heldigvis, det er nå en gang trassige Vestlandet. Altre, ikoner og verdifulle gjenstander ble gjemt unna i fjøs og kjellere av lekfolk. I noen av kirkene har man i vår tid faktisk reversert hele reformasjonshærverket, man har simpelthen fjernet prekestolen og benkene igjen, slik at kirkene fremstår mer opprinnelige, katolske altså.

LES OGSÅ: Den nyvalgte islandske presidenten om å skille stat og kirke

Andre steder er det en salig og litt forvirrende blanding – Maria er trygt tilbake der hun hører hjemme, men prekestolen har fått bli sammen med teksttunge altertavler og mektige lutherske presters pompøse minneord over seg selv.

Et sjokk

Jeg skulle gjerne vært tilstede den aller første søndagen med splitter ny prekestol i for eksempel Urnes stavkirke. Her har altså noen over natten bestemt at det skal snekres opp et monsterpodium med trapp og greier midt i den fullkomne arkitekturen, der folk har samlet seg hver søndag i hundrevis av år.

LES OGSÅ: – Problematisk å fjerne støtte til enkelte trossamfunn

Det må jo ha vært et sjokk – denne utskårne, rakettliknende prestetønna som hadde landet som en ufo midt i deres egen, kjære kirke. Og oppi der en prest som gir seg til å forklare i det vide og det brede hvordan alt henger sammen.

At Bibelen ble oversatt og gjort tilgjengelig for folk flest var topp. Men å smadre inventaret i vakre kirker, ta fra menighetene helgentavler og Maria-altre og snekre opp presten i ornamenterte siloer oppunder taket over menigheten, må ha kommet veldig brått inn fra høyre.

Gjort det samme som IS

Vi er ivrige på å forklare fremmede folk dette med toleranse og trosfrihet. Men det er ikke mange minuttene siden vi selv truet og herjet. Vi driver kanskje strengt tatt med det ennå.

«Å, du som metter liten fugl» i norske barnehager skulle jo stanses. Krusifiks skal helst gjemmes vekk. Vi er veldig for trosfrihet, rent teoretisk og så lenge ingen står i fare for å føle seg litt krenket. Jeg er sikker på at det et sted akkurat nå sitter ildsjeler og bruker dagene på å finne ut om man ikke egentlig kan forby norske elever å få se innsiden av for eksempel en stavkirke, man kan jo bli påvirket.

LES OGSÅ: Pårørende skal få dekke til korset

At IS bedriver brutalt hærverk når de knuser templer og hellige gjenstander, er vi alle enige om. Men vi har i grunnen gjort akkurat det samme her til lands. Vi bruker bare litt lengre tid.