Kræsjkurs i nåde

I forbindelse med 500-årsjubileet for reformasjonen har Kirkerådet og Scenekunstbruket sammen lyst ut prosjektmidler for 2016 til utvikling av forestillinger som aktualiserer reformasjonens temaer for barn og unge i dag. Til sammen 1,5 millioner trosopplæringskroner er satt av til prosjektet.

Oppfrisking

Det er det profesjonelle scenekunstmiljøet midlene og utlysingen er rettet mot.

I et intervju med Vårt Land i desember fortalte prosjektleder i Kirkerådet Kristine Aksøy at de ønsker at begrepet nåde blir sentralt i forestillingene.

«Vi vil åpne begrepet nåde og gjøre det relevant for unge mennesker av i dag. Ordet nåde trenger kanskje litt drahjelp for å nå barn og unge,» sa Aksøy til Vårt Land.

Det spørs om ikke det er flere enn barn og unge som trenger en oppfrisking av begrepet.

LES HELE SAKEN HER: Martin Luther til scenen

Tenke sjæl

Tidligere i høst var det premiere på en forrykende forestilling ved Black Box teater i Oslo. Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff ble teater for ungdom.

Regissør Hildur Kristinsdottirs forestilling var fascinerende, og grepet var enkelt og tydelig: Tenk selv.

Gud var kanskje en løsning på Raskolnikovs tid, men hva tenker unge mennesker i dag? Det var ikke slik at Gud var avskrevet, men mer som at dette med Gud ble en litt for enkel løsning.

Utfordre

«Mitt hovedanliggende ligger i å gi mitt publikum kunstopplevelser som krever mye av intellektet og sanseapparatet. Jeg ønsker samtidig å utfordre de kunstnerisk involverte til å fri seg fra gjeldende konvensjoner rundt teater for barn og unge. Vi må tørre å være krevende kunstnere som gir vårt unge publikum muligheten til å skape sin egen logikk og opplevelse,» skriver Kristinsdottir på Klassikere for Kids sine hjemmesider.

Slik tror jeg mange scenekunstnere tenker i dag.

LES OGSÅ: Mørkemannsbastioner er blitt kulturarv

Budskap

Derfor blir det spennende å se hvor fleksibelt Kirkerådets premiss er.

Kunstnere liker i alle fall ikke å presses inn i en form. Det ligger også en utfordring i at det profesjonelle scenekunstfeltet til en viss grad sitter med en oppfatning av at kirken som kultur- og kunstprodusent (bortsett fra når det gjelder kirkemusikk) ligger et sted litt under midt på treet.

Et inntrykk av at målet helliger middelet, at budskapet er viktigere enn form og kunstnerisk kvalitet.

At det finnes en sannhet som kunsten skal målbære, og at denne kanskje også skal uttrykkets relativt tydelig.

Teaterets vesen er blant annet å stille spørsmål ved sannheter, tvile og utforske. Det er det som skaper interessant scenekunst.

LES OGSÅ: Teater Ibsen gjør Jobs bok til teater

Åpent

Å lage teater i kirkerommet er en spennende utfordring.

Per Roars prosjekt «Tusen millioner stjerner og en venn» i Fagerborg kirke i 2009 var en fantastisk scenekunstopplevelse.

Forestillingen var basert på fortellingen Den lille prinsen, og orgelmusikk og dans spilte en fremtredende rolle. Publikum var plassert i koret og fikk på den måten en ny opplevelse av rommet.

«Tusen millioner stjerner og en venn» var en åpen forestilling, den hadde muligheter for undring og spørsmål i seg. Og den var ikke spesifikt religiøs, men det ordløse ved den gjorde noe med kirkerommet (eller kanskje omvendt?) og med tanken.

Det er mindre konkret og spesifikt enn Kirkerådets bestilling. Men samtidig mer åpent. Som nåden.

LES OGSÅ: Dramatiserer Jon Fosses ferd til katolisismen

Kræsj

Den drahjelpen Kirkerådet ønsker seg, er jeg litt spent på. Men de skal ha for at de prøver.

Det er en interessant utfordring norsk scenekunstmiljø får, og jeg håper Kirkerådet velger seg sen forestilling med åpenhet og spenst.

Men før det bør de forberede seg på å holde noen kræsjkurs i nåde.