Hva er virkelig?

Geir Hellemo

Tidligere rektor ved Det praktisk-teologiske seminar, UiO

Virkelighetsbeskrivelser fra vår egen tid gir ofte følelsen av tomhet og resignasjon. De forutsetter at siden vi ikke kan vite noe som helst med sikkerhet, kan vi heller ikke finne noe mål eller mening med tilværelsen.

Religionen kunne jo hatt med disse spørsmålene å gjøre. Men det har den ikke lenger. For de toneangivende, de som setter dagsordenen, finnes den ikke lenger som referanse i samtalen omkring virkeligheten.

Tysk bestselger

Jeg har nettopp lest Ferdinand von Schirachs siste bok, som kom ut i fjor vår. Von Schirach er blitt en tysk bestselger med et stort publikum. I Kaffee und Zigaretten skriver han små lesestykker omkring mye forskjellig. Nr. 29 handler om virkeligheten. Det dreier seg om en fremmedgjort virkelighet som i grunnen glipper mellom hendene på den som forsøker å gripe fatt i den. Det glipper, nettopp fordi ingen kan vite noe med sikkerhet. Da er det bare én ting man kan gjøre, og det er å tvile. Tvile på alt.

Von Schirach avviser ikke religionen. Han tar den bare ikke med i betraktning. Den har ingen relevans for ham.

LES ANMELDELSEN AV VON SCHIRACHS SISTE BOK: Spennende, men ukomplisert

Lukas

Mens jeg tumler med disse spørsmålene, kommer jeg til å tenke på innledningen til Lukasevangeliet. Det første som sies der, er følgende: «Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i.»

Vi vet at Lukas tar munnen for full da han sier dette. Med våre vitenskapelige metoder kan vi avdekke både den ene og den andre usikkerheten som knytter seg til det Lukas sier. Det forhindrer ikke at han forholder seg til virkeligheten som best han kan. Den samme virkeligheten som von Schirach. For de befinner seg jo begge i den samme verdenen. Forskjellen er bare at von Schirach, etter alle århundrene som skiller ham fra Lukas, har gitt opp å få et fast grep om det livet han lever. Det har utvilsomt sammenheng med noen hovedtrekk innenfor utviklingen av vestlig tenkning, hvor gløgge hoder har gjort alt så vanskelig. Mye vanskeligere enn det trenger være.

Vanlige liv

For Lukas består virkeligheten av alt det som har blitt fortalt ham, og som han nå forsøker å systematisere. Når jeg får tenkt meg om, er jeg ikke så sikker på at han kommer så galt ut i sin virkelighetsbeskrivelse.

Lukas forteller i innledningen til evangeliet sitt om helt vanlige mennesker som lever helt vanlige liv. De er verken filosofer eller skriftlærde, bare enkle hverdagsmennesker. Men disse menneskene, Sakarja og Elisabet, Josef og Maria, Simon og Anna, de bærer på et vis i seg hele menneskeslektens eksistensielle kår. De vet hva vanære er, hva fattigdom er, hva undertrykkelse er. Derfor hungrer de også etter oppreisning, forløsning og frihet.

Det mest særpregede ved fortellingene om dem, er at de ikke holder sine aktører fanget i en lukket verden. For her er virkelig alt mulig. Ja, de tviler jo på om alt er mulig, fordi de er såre menneskelige, men tvilen utfolder seg alltid mot en bakgrunn av tillit, som den ikke kan skilles fra.

Åpenhet og lukkethet

Nå får de slett ikke snudd verden på hodet, disse menneskene hos Lukas. Nei, de får i første omgang bare presentert noen utopier for seg, som kan minne om drømmen til Martin Luther King. Og så opplever de en masse som de slett ikke forstår. Men det uforståelige hører med til fortellingen, fordi den virkeligheten de befinner seg i, ikke er gjennomskuelig for dem. Den gir programmatisk rom for det uventede. Derfor nøyer de seg med å undre seg over de hendelsene som finner sted.

Paradoksalt nok forholder von Schirach seg langt på veg til virkeligheten på nøyaktig den samme måten. Også han forteller så pålitelig han kan om slikt som har hendt ham. Det er gjerne merkverdigheter som både er uventede og høyst besynderlige. Forskjellen er bare at virkeligheten tolkes så ulikt. Mens den eksistensielle rammen hos Lukas er full av forventning, er den hos von Schirach ganske mistrøstig. Det utgjør hele forskjellen som det er all grunn til å dvele ved: At åpenhet og lukkethet forårsaker høyst ulike oppfatninger av akkurat den samme virkeligheten.

LES MER AV GEIR HELLEMO:

[ – Nordmenn ligner lederne som Jesus hudflettet ]

[ «Ikke så smart av biskopene å snakke om hvor vanskelig det er å forstå dåpen» ]

[ «Vi ALS-syke får mye oppmerksomhet for dødsprosessen vår. Men hva med livsmulighetene?» ]