Fortvilelse, ensomhet, hevn og utspekulert ondskap er ingrediensene i Ferdinand von Schirachs novellesamling, eller fortellinger, som han kaller dem. Alle de 12 fortellingene kretser rundt tematikken skyld og straff, og i de fleste av fortellingene havner vi på innsiden av rettsvesenet. von Schirach er ikke ute etter å dømme de ulike morderne med de finurlig planlagte drapene. Han er først og fremst på jakt etter å forstå mennesket i moralske grensesituasjoner.

Rett og galt

Kjente, litterære grunntemaer som sannhet, rettferdighet og rett er samtidig juridiske termer. I denne boken går forfatteren bak de juridiske begrepene. Hva er riktig straff for et drap? Kan man virkelig sone ferdig når man har tatt et annet menneskes liv? Og er du skyldfri om du feilaktig frifinnes for et drap du har begått? Det som ikke er ulovlig kan fortsatt være umoralsk, og selv om lovens lange arm stort sett får kloa i bokens forbrytere, er von Schirach mer interessert i hovedpersonenes egen forståelse av rett og galt, uavhengig av rettsvesenets straffeutmåling.

I disse fortellingene møter vi altså forbrytere som ikke angrer og forsvarere som fortviler over at de har vært med på å frikjenne mordere. Som kvinnen som lever med en utro mann: Før hun drar på en arbeidsreise, legger hun perlekjedet (som hun har funnet i huset) øverst i trappen slik at mannen hennes kan forstå at hun har forstått. Men mannen sklir på kjedet om natten og i fallet ender han opp med en massiv hjerneskade. Eller den kvinnelige forsvarsadvokaten som er med på å frikjenne en forferdelig hallik. Selv om rettsvesenet ikke makter å dømme ham, vet hun at han er en kald drapsmann.

Nyansert

Dissonansen mellom straff i eksistensiell forstand og den straffen rettsvesenet kan pålegge en forbryter, gjør samlingen nyansert på en måte som kan minne om noen av Dostojevskijs tekster. Men der Raskolnikov går gjennom en renselsesprosess og forstår hvilken forbrytelse han har gjort seg skyldig i – en forbrytelse som egentlig aldri kan sones for i et kosmisk perspektiv, kun i rettsvesenet - er hovedpersonene i denne samlingen mindre metafysisk anlagt. Vi får egentlig ingen etablerte konfliktlinjer å forstå hovedpersonenes normbrytende forbrytelser langs.

Dyp sympati

Spenningsnivået er dog godt, som en velskrevet kriminalroman. von Schirach behersker det knappe formatet til fingerspissene, og leseren må hinte seg fram til de ulike drapshistoriene som kommer på løpende bånd. Som underholdende skrivekunst holder derfor de 12 fortellingene et svært stabilt og godt nivå. Men dersom disse fortellingene sammen skulle danne en mosaikk av menneskets komplekse måter å forholde seg til forbrytelser, skyld og straff på, virker bokens helhet noe uferdig og naiv. Jeg hadde forventet en enda skarpere bearbeidelse av de psykologisk-eksistensielle dybdene i et drap fra en såpass sterk skribent som von Schirach. Litt for mange av fortellingene er for fikse og «går opp», som en ferdigløst ligning.

Vi kan forstå både hevnlyst og drap, det ligger en dyp sympati med menneskets voldelige sider i denne samlingen som er besnærende. Likevel: Jeg hadde forventet at nettopp denne forfatteren hadde brukt de dype konfliktene han virvler opp på en mer subtil skjønnlitterær måte.