– Det finnes ingen 
fremmede

Du er så sosialt kompetent, sa en mann i periferien av vår bekjentskapskrets til meg en dag.

Hvordan skal man reagere på en slik attest? Skal man bli glad eller lei seg?

Utvannet uttrykk

Uttrykket sosialt kompetent er blitt utvannet de siste årene. Nå betyr det i dagligtalen ikke særlig mye mer enn «sympatisk».

LES OGSÅ: Hun er regimenes dårlige samvittighet

Ordet får en til å tenke på mennesker som virkelig fungerer på overflaten, som kan prate så lenge de vil om ingen ting, og som fort og kjapt er dus og kompis med alle. Sosial er blitt ensbetydende med selskapelig.

I den betydningen kan man antakelig være sosialt kompetent, samtidig som man tråkker over en uteligger i oppgangen, eller ser rett forbi en elev med øyne som roper om hjelp.

Å være ukomfortabel

Ifølge antropologen Gillis Herlitz er en person med god sosial kompetanse en som «forstår sine følelser, og som med utgangspunkt i dem fatter bevisste beslutninger, en person med gjennomtenkt etikk og humanistisk menneskesyn».

Jeg tror ikke et menneske av dette kaliberet alltid oppleves som sympatisk og hyggelig. Å være sosial er også å våge å være ukomfortabel.

Kanskje kan man si at et sosialt menneske er et engasjert menneske, en som mangler evnen til å tåle urettferdighet og marginalisering, en som lytter så intenst til sitt eget bankende hjerte at hun ikke greier å la være å blande seg.

FN-rom

Hvordan blir man et slikt menneske? Jeg tror – paradoksalt nok – at man blir det ved å holde­ avstand til menneskene. Av og til. I den gode ­ensomheten, i stillheten, vokser empatien så det knaker.

Da Dag Hammarskjöld opprettet et taushetens og stillhetens rom i FN-bygningen i New York, fikk han plassert en granittblokk fra Sverige der. I steinen ble ordet «Pax», som er latinsk for fred, risset inn.

Alle FNs ansatte, uansett religion, kultur og tro, var velkomne til dette rommet. Her kunne de søke en viss ro og fred. Ved innvielsen av rommet holdt han en tale. Han sa at alle mennesker har et «sentrum, omsluttet av stillhet» i seg selv.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

I de ordene lå nok en av de viktigste nøklene til engasjement. Å flytte seg bort fra bråket, å våge å møte sine egne følelser, kan paradoksalt nok være den eneste måten å bli helt tilstede i verden.

Når det blir stille rundt oss, hører vi hjertets slag. Ikke bare vårt eget, men også de andres.

«Det finnes ingen fremmede»

Trappistmunken Thomas Merton levde de siste årene av livet sitt som eneboer. Den 12. januar 1950 skriver han i dagboken sin: «Det er i den dypeste ensomhet jeg kan oppdage den ømhet som gjør det mulig å elske mine brødre. Jo mer ensom jeg er, desto større hengivenhet føler jeg for dem. Det er en ekte hengivenhet, fylt med aktelse for deres ensomhet.»

Merton så at ensomheten ikke skapte avstand til samtiden, men tvert imot førte ham i en dypere kontakt med den. Etter en dag i det brusende folkehavet i Louisville, skrev han om alle de ukjente han hadde møtt og kjent en så overstrømmende kjærlighet til:

«Det finnes ingen fremmede.»

Tomas Sjödin er pastor og forfatter