Spaltist

Da Bibelen var kjedelig

I mange år var Bibelen så kjedelig for meg at jeg sovnet om jeg forsøkte å lese i den.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Heidi Terese Vangen

Arkivar og metodist

Jeg har lest Første Mosebok mer enn noen annen bok i Bibelen. Det skyldes ikke at jeg er mer begeistret for den enn alle de andre av bokens bøker, men tvert om alle de mislykkede forsøkene jeg har gjort gjennom årene på å lese Bibelen fra perm til perm. Jeg begynte ivrig, men sovnet som regel der jeg satt med Skriften i fanget, og etter noen økter falt alltid det som skulle bli en ny bibellesevane helt bort.

Min hemmelighet

Dette skjedde i all hemmelighet, selvfølgelig, for jeg ville helst ikke innrømme å være en kristen som syntes det var kjedelig å lese i Bibelen. Det er nok av kristne som sier det høyt, men selv om jeg hadde det på samme måte, var aldri denne gjenkjennelsen noen kilde til lettelse og glede slik det gjerne er på andre områder. Slik jeg blir glad når beslektede sjeler forteller at de ikke nyter varme sommerdager, men som meg haster inn i sval skygge, eller slik jeg blir lettet når andre voksne avslører at heller ikke de kan gangetabellen. Men i stedet for å pleie samhørigheten med andre som mer frimodig enn meg sa høyt akkurat hva de opplevde i møte med Bibelen, holdt jeg mitt for meg selv fordi jeg så gjerne skulle ønske at min opplevelse var en annen.

Daglig bibellesning

Jeg ønsket å ville lese i Bibelen, og derfor gjorde jeg mine mange forsøk der jeg endte opp med å sovne. Lettere var det å lese tekster om Bibelen, eller å høre på prekener som utla bibeltekstene. Problemet var bare at i de samme prekenene ble det ofte poengtert hvor viktig selve bibellesningen er. Prester og predikanter fra alle tradisjoner fremholder bibellesning, gjerne daglig, som helt grunnleggende for det kristne liv. Det stakk i meg hver gang jeg hørte det. Jeg gjorde forsøk på å avfeie det ved å si til meg selv at det ikke var nødvendig så lenge jeg ba daglig, eller så lenge jeg i hvert fall leste disse andre bøkene, men veldig overbevisende var jeg ikke, for ubehaget vedvarte.

LES OGSÅ: Journalist Per Arne Gjerdi: «Det er få som virkelig anerkjenner at Jesus hadde sans for humor»

Vendepunktet

Så snudde det helt plutselig for meg. Jeg hørte på nok en preken om viktigheten av daglig bibellesning, i dette tilfellet av den amerikanske megakirkepastoren Rick Warren. Nok en gang bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å lese meg gjennom Bibelen. Jeg lastet ned en bibelapp på telefonen min, fant en bibelleseplan for parallell lesning av testamentene, og satte i gang med både iver og gru. Så skjedde det at jeg ikke sovnet. I stedet leste jeg i timevis hver dag etter middag, etter leggetid og ellers i små pauser jeg hadde her og der. Jeg raste gjennom den første leseplanen og begynte øyeblikkelig på en ny plan for kronologisk lesning av Bibelen.

Fra en dag til en annen fikk jeg en opplevelse av at denne boken inneholdt min historie, og jeg fikk ikke nok av den. Det var ikke kjedelig lenger. Vel, for det meste ikke, for jeg får da innrømme at deler av Skriften er mer utfordrende enn andre: ættetavlene, de omstendelige folketellingene og kongekrønikene fulle av menn med vanskelige navn, som tydeligvis ikke klarer å la være å gjøre det som er ondt i Herrens øyne. Det vil liksom ingen ende ta. De delene er det særdeles fristende å hoppe over, men jeg prøver å la være. Skjønt øker lesehastigheten betraktelig!

Uransakelig nåde

Fortsatt har jeg ingen rutine for lesning av Bibelen. Hverken et fast tidspunkt eller et fast sted der jeg setter meg ned for å lese og be. Der er dager jeg kan lese i timevis og flere uker jeg ikke engang åpner boken (eller appen), men forskjellen mellom før og nå er at jeg savner den når jeg er for lenge borte. Jeg er rett og slett blitt ordentlig glad i Bibelen.

Jeg vet ikke hvorfor det endelig skjedde, etter alle årene der jeg stadig sovnet av kjedsomhet med den gode bok i fanget. Heller ikke vet jeg hvorfor akkurat jeg får sommerfugler i magen av å tenke på Jesus, når så mange andre ikke kunne brydd seg mindre om ham. Eller hvorfor noen mister troen i situasjoner der jeg heller klamrer meg ekstra hardt fast. Klart er det nåde, men hvorfor noen og ikke alle? Gud vet, og han holder det foreløpig for seg selv.

LES MER:

---

Fakta:

---

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Spaltist